Når «jeg er sliten» blir starten på langvarig sykefravær

«Jeg er så sliten.»
«Det er litt mye om dagen.»

Ifølge Cathrine Abrahamsen, fastlege og forsker ved Universitetet i Oslo, er dette blant de vanligste setningene hun hører, både på legekontoret og ellers i samfunnet. Samtidig er det nettopp disse formuleringene hun mener skaper problemer, fordi de rommer for mye og forklarer for lite.

– Ordet sliten er blitt en sekkepost for alt mulig. Det sier egentlig ingenting om hva vi trenger, fortalte Abrahamsen i et stort Aftenposten-intervju nylig.

Hun peker på at slitenhet kan ha svært ulike årsaker - fysisk, emosjonell eller knyttet til avmakt og manglende mestring, og at tiltakene må tilpasses deretter. Når dette ikke sorteres, risikerer man at feil tiltak settes inn.

Hvile og tilbaketrekning kan hjelpe ved fysisk slitenhet, men være direkte uheldig dersom det egentlige problemet handler om kontrolltap, bekymring eller vedvarende belastning.

Denne mangelen på presisjon i språket er ikke bare et individuelt problem. Den får konsekvenser for hvordan sykefravær forstås og brukes, og nettopp dette skal Abrahamsen snakke om på årets Sykefravær- og arbeidsmiljøkonferanse, sammen med fastlege og spesialist i allmennmedisin, Andreas Pahle.

For er egentlig sykmelding alltid riktig medisin, eller kan det rett og slett gjøre ting verre?

Les også artikkelen Samtaleverktøy får ned sykefraværet

Når fastlegen blir siste stopp

Fastlege Kaveh Rashidi har i en årrekke vært en tydelig stemme i den offentlige sykefraværsdebatten. Han har gjentatte ganger i media pekt på et grunnleggende dilemma: Fastlegen forventes å ta stilling til spørsmål som ofte ligger langt utenfor det medisinske.

Likevel er det fastlegen som til slutt må fatte beslutning om sykmelding eller ikke. I praksis blir medisinen siste instans i et system der arbeidsbelastning, organisering, ledelse og forventninger allerede har spilt en avgjørende rolle, uten nødvendigvis å ha blitt adressert.

Rashidi har vært tydelig på at han ikke retter fokus på dette fordi han nødvendigvis mener at folk ikke skal sykmeldes for å bli friskere, men i en kronikk i VG skrev han:

- Jeg er ikke imot at man sykmeldes for å få det bedre. Problemet er at sykmeldingene i praksis kan være dårlig medisin, særlig ved lettere psykiske plager og muskel-/skjelettplager. Og det er nettopp disse sykdomsgruppene som oftest sykmeldes.

Han har tatt til orde for at perspektivet må vekk fra «Er jeg frisk nok til å jobbe?», og over til «Hva kan jeg gjøre på jobben, nå som jeg ikke er på topp?»

På årets Sykefravær- og arbeidsmiljøkonferanse skal Rashidi sitte i “(P)sykerådet”, etter inspirasjon fra NRKs populære lørdagsrådet, hvor han sammen med tre andre eksperter skal løse ulike sykefraværsutfordringer som ofte oppstår på arbeidsplasser.

Når gode intensjoner ikke gir ønsket effekt

Både Abrahamsen og Rashidi har advart mot at fravær i enkelte tilfeller kan få motsatt effekt av det som var intensjonen.

Abrahamsen viser i sin forskning til at pasienter med utmattelsessymptomer ofte får det bedre når fastlegen hjelper dem med å sortere hva som faktisk er utfordrende, hva de kan gjøre noe med, og hva de ikke kan gjøre noe med. Dette arbeidet handler i stor grad om mestring og forventningsavklaring, ikke nødvendigvis om å ta folk helt ut av arbeid.

Rashidi har på sin side pekt på hvordan fravær i noen situasjoner kan bekrefte en opplevelse av sykdom og redusert kapasitet, snarere enn å bygge mestring. Det betyr ikke at sykefravær er feil, men at det må brukes med større presisjon.

Begge understreker dermed det samme grunnpoenget: Når tiltakene ikke treffer årsaken til symptomene, risikerer man å forsterke dem.

Et systemisk dilemma – ikke et individuelt

Disse erfaringene peker mot et større problem i sykefraværsarbeidet: vurderingene er komplekse, men beslutningene blir ofte for enkle.

Fastlegen ser helsen.
Lederen ser drift og leveranser.
HR ser systemer, regelverk og ansvar.
NAV ser forløp og rettigheter.

Når disse perspektivene ikke møtes, blir sykefravær ofte det eneste felles virkemiddelet alle kan enes om, selv når det ikke nødvendigvis er det mest hensiktsmessige på lang sikt og for at arbeidstakeren skal få det best mulig.

Behovet for bedre samtaler – ikke raskere svar

Både Rashidi og Abrahamsen etterlyser mer nyanserte samtaler om helse, arbeid og belastning. Ikke for å gjøre terskelen for sykefravær høyere, men for å sikre at riktig tiltak brukes til riktig tid.

Sykefravær er ikke et enten-eller-spørsmål. Det er et virkemiddel som kan være både helsefremmende og hemmende, avhengig av kontekst, årsak og oppfølging.

Skal sykefraværet reduseres på en bærekraftig måte, krever det at flere aktører tar ansvar samtidig, og at vi tåler kompleksiteten i vurderingene.

Det er denne erkjennelsen som ligger til grunn når tematikken løftes videre på konferansen: ikke for å gi enkle svar, men for å utforske de vanskelige grensene mellom helse, arbeid og ansvar - sammen.

HR Norge understreker at verken Rashidi eller Abrahamsen er intervjuet på nytt til denne saken, den baserer seg på tidligere uttalelser i media gjennom nyhetssaker og kronikker.

Debattinnlegg av Kaveh Rashidi i VG - En sykmeldt nasjon – er vi blitt for skjøre?

Artikkel i Aftenposten med Cathrine Abrahamsen - Fastlege gjennom 20 år: Derfor liker hun ikke ordet «sliten»