Beredskap på HR sin agenda

Når man har ansvar for mennesker og organisasjon, slik HR har, så inkluderer det også å være best mulig rustet for situasjoner som ligger utenfor vante arbeidsoppgaver og utfordringer. Det handler om å gjøre seg selv, kolleger og organisasjonen totalt sett robust nok til å «stå han av» dersom det plutselig oppstår en Krise, også de med stor K.

Å planlegge gir robusthet

Mye kan planlegges, men absolutt ikke alt. Slik har det alltid vært. Den tyske greven og feltmarskalken von Moltke konstaterte lakonisk at «Ingen plan overlever første kontakt med fienden». Noe som general og senere president Eisenhower 150 år senere tok ett skritt videre da han så treffende sa «The plan is nothing, the planning is everything». Planlegging skjerper og fokuserer, fjerner åpenbare snubletråder, bygger samhandling og kan skape det mentale, tidsmessige og praktiske rommet som er så viktig når utfordringene plutselig er der, gjerne på andre områder, på en litt annen måte enn akkurat det man hadde forutsett og i tillegg til alt det andre.

Ja, vi skal definitivt ha planer. Men minst like mye handler dette om å skape den organisatoriske og personlige robustheten som gjør at man klarer å stå i det, finne gode handlingsalternativer og komme videre. Ikke minst gjelder dette når handlingsmiljøet er uoversiktlig, komplekst, sammenvevd og endrer seg med stor hastighet. Det er viktig for alle - som enkeltpersoner og arbeidstakere, for ledelsen og virksomhetene, men også for samfunnet totalt sett. Selv når krisen inntreffer må butikkene vær åpne, transport fungere, sykehus holdes operative, sykehjem bemannes og barn skal på skole. Alt dette er enormt viktig for å gi motstandskraft ved en eventuell krise, hver for seg og samlet.

Kriser kan komme i mange former

Det kan være naturen og livet som slår til på sitt mest brutale, for eksempel i form av snøstorm på Sørlandet, brann, trafikkulykker med kolleger involvert eller elver som flommer over på grunn av massivt med regn. Men det kan også i form av hacking, falske identiteter, sabotasje, anslag eller krig – eller de mer stille og destabiliserende påvirkningsoperasjonene, som skrur om på hva vi oppfatter som viktig og riktig, påvirker oss kognitivt og kollektivt og styrer hjerner og handlinger på en måte som ødelegger oss innenfra.

Norge er verdensmester i tillit. Baksiden av medaljen kan være at det i noen sammenhenger også gjør oss litt naive. De siste årene har imidlertid folk flest forstått at det er mennesker, grupperinger og stater som ikke vil oss vel og aktivt ønsker å undergrave oss. Samtidig har vi neppe forstått omfanget eller fullt ut tatt inn over oss kraften i profesjonelt utført manipulasjon, gjennom redaksjonelle så vel som sosiale media eller andre kanaler. Dette «budskapet» vil deretter videreformidles og kan lett forsterkes der hvor mennesker møter andre mennesker. Som kan være på arbeidsplassen, i møte med kunder og brukere eller i sosiale settinger vi alle er del av, som mennesker og organisasjoner, både dem vi har ansatt og dem som lever tett sammenvevd med oss.

Kanskje har vi som profesjon også mistet noe på veien. Hvis vi går tilbake til den kalde krigen, det konfliktfylte 70-tallet og frem til murens fall, hadde de som var ansvarlig for mennesker og organisasjon risiko og beredskap i pannebrasken. Det var høy bevissthet og håndfast atferd, på godt og vondt. Historier om hvordan datidens personaldirektører jobbet tett med både tillitsvalgte, PST og Forsvaret gjennom den kalde krigen, hvor først Sovjet var den store faren og senere inn på 70-tallet, hvor fokuset dreide seg også mot AKP-ML, er mange. Og mange av dem ville ikke tålt møte med dagens etiske normer, personvernlovgivning eller media. Men det var en tid hvor de som satt i funksjonene ofte ble rekruttert nettopp fra miljøer hvor kompetanse på beredskap – og årvåkenhet - var høy, og hvor verneplikten var normalen, i hvert fall for guttene.

Det som ligger foran oss

Så kom den dype freden. Før terror, kriminalitet, krig, pandemi og natur på ville veier de siste årene igjen har utfordret oss alle.

Vi som i dag jobber i HR har høyere og annerledes formell kompetanse, annet bilde av samfunnet som omgir oss og annen ryggsekk av erfaringer enn dem som ledet personal og HR i sin spede begynnelse. Så er det altså slik at vi vender tilbake til en kontekst har i seg mye av det som formet oss den gang da. Noen, og da særlig risikoutsatte virksomheter, har dyrket en sunn beredskapskultur hele veien. Mens mange andre har vært innom tematikken og metodikken, blant annet gjennom HMS-arbeid. Likevel tror jeg vi har mistet noe viktig på veien, på toppen av at handlingsmiljøet har blitt enda mer komplekst, integrert, omskiftelig og dermed også i utgangspunktet mer krevende.

Som HR i norske virksomheter må vi spørre oss; Har vi en organisasjon som er preppet for å håndtere både kriser og drift på en gang? Er vi mentalt forberedt og står støtt når verdiene våre utfordres? Ligger vi i forkant og er robuste når det spres frykt, usikkerhet og falsk informasjon både innenfra og utenfra? Har vi ledere som er robuste nok til å «stå i det», over tid? Er vi forberedt på det uforberedte? Har vi nok redundans blant folkene våre, eller har vi spesialisert oss inn i siloer på bekostning av krysstrening til å fungere også dersom Forsvaret og Sivilforsvaret mobiliserer?

Til det siste er det faktisk bare én av fem virksomheter som har en plan for nettopp det. Undersøkelsene våre viser også at en av tre virksomheter ikke har gjennomført beredskapsøvelser de siste to årene, og en av fem har heller ingen planer om dette. Ikke uventet er det små og mellomstore virksomheter som er dårligst stilt.

HR Norge har satt denne tematikken på dagsorden flere ganger de siste årene, gjennom artikler, foredrag, faglige møteplasser og senest under Arendalsuka. Nå er Beredskapskonferansen rett rundt hjørnet, hvor vi vet at vi vil møte mange av dem som ligger litt foran mange andre og kanskje nettopp av den grunn vet at det er veldig mye som fortsatt må gjøres. Vi gjør alt dette fordi vi ønsker å utvide perspektiv, bygge bevissthet og til syvende og sist øke beredskapen også for de områdene vi med ansvar for mennesker og organisasjon skal og må levere på.

Saken ble første gang publisert i HRmagsinet nr. 5 side 22-23