Kan måten vi organiserer arbeidsdagen på, stå i veien for produktiviteten?
Arbeidstiden må organiseres slik at virksomheten har medarbeidere på jobb når det trengs, og legger til rette for samarbeid og gode tjenester. Men kan måten vi organiserer arbeidstiden på, også bidra til bedre produktivitet og gjøre det lettere å beholde medarbeidere?
Tidlige møter og faste arbeidstider er en naturlig del av hverdagen i mange virksomheter. Noen tidspunkter er nødvendige for at arbeidet skal fungere, mens andre kanskje først og fremst er innarbeidede vaner. Camilla Kring utfordrer oss til å undersøke forskjellen.

Kring er sivilingeniør med doktorgrad og har i over 20 år arbeidet med fleksible arbeidskulturer i virksomheter internasjonalt. Hun kombinerer perspektiver på arbeidsliv og familieliv med kronobiologi, som er læren om biologiske rytmer, blant annet døgnrytmen.
Hun forteller om virksomheter som har fått lavere turnover etter å ha tenkt nytt om arbeidstid og arbeidskultur. Ifølge Kring kan større hensyn til medarbeidernes ulike døgnrytmer gi bedre forutsetninger for produktivitet, og en bedre balanse mellom arbeid og privatliv.
Når på dagen får vi gjort en god jobb?
Kring viser til forskning av kronobiologen Till Roenneberg og understreker at forskjeller i døgnrytme delvis er genetisk betinget. Det handler altså ikke bare om vaner eller viljestyrke. Hun oppgir en omtrentlig fordeling på 30 prosent morgenmennesker, 30 prosent i midten og 40 prosent kveldsmennesker. Hvilke rytmer tar vi egentlig mest hensyn til når vi organiserer arbeidsdagen?
– Vi knytter ofte moral og det å være vellykket til det å stå opp tidlig, sier Kring.
Hun peker på at kommentarer om hvem som kommer sent eller går tidlig, kan signalisere at tidlig tilstedeværelse verdsettes høyere, selv i virksomheter som formelt åpner for fleksibilitet.
For arbeidsgivere handler dette også om produktivitet og god bruk av kompetansen. Legger vi oppgavene til tidspunkter der medarbeiderne har best forutsetninger for å gjøre en god jobb? Kring viser blant annet til hvordan avtalte tidsrom for møter kan sikre nødvendig samarbeid, samtidig som medarbeiderne får større rom til å tilpasse arbeidsdagen til egne rytmer.
Det handler dermed ikke bare om individuell fleksibilitet, men om hvordan arbeidsdagen kan organiseres for å legge til rette for både konsentrasjon og samarbeid. I offentlig sektor må dette vurderes ut fra kvaliteten på tjenestene og hvordan ressursene brukes, ikke bare hvor mye den enkelte rekker.
Mulighetene for tilpasning vil naturligvis variere. I kontorvirksomheter kan det være rom for å justere møtetidspunkter og perioder for konsentrasjonsarbeid. I døgnbemannede tjenester kan det være mer aktuelt å se på hvordan ulike behov kan ivaretas i vaktplanleggingen, uten at det går på bekostning av bemanningen.
– Det handler ikke om en revolusjon, men om å tenke gjennom hvordan vi kan gjøre små justeringer i tid, sier hun.
Må rettferdig bety likt?
Kring er også opptatt av hvordan arbeidets rytmer passer sammen med livet utenfor jobben. Biologisk døgnrytme og livssituasjon er forskjellige forhold, men begge kan ha betydning for hvordan arbeidshverdagen fungerer.
Hun forteller om en sykepleier som måtte begynne på jobb samtidig som barnehagen åpnet. Fordi vaktordningen ikke lot seg kombinere med omsorgsansvaret, så hun seg nødt til å slutte i jobben. Da hun senere selv ble leder, begynte hun å organisere vaktene med større hensyn til både medarbeidernes forskjellige behov og avdelingens oppgaver. Kring forteller at turnoveren i avdelingen falt fra 39 til 6 prosent etter endringene.
Historien illustrerer hvordan organiseringen av arbeidstiden kan påvirke muligheten til å bli i et yrke. Den gjør også livsfasepolitikk til et konkret arbeidsgiverspørsmål: Hvilke tilpasninger er mulige når behovene endrer seg gjennom arbeidslivet?
Samtidig utfordrer Kring forestillingen om at rettferdighet alltid betyr at alle får den samme ordningen.
For HR og ledere handler det om å finne løsninger som ivaretar både den enkelte medarbeideren, kollegene og virksomhetens behov. Bemanning, avtaleverk og en rettferdig fordeling av belastning må inngå i vurderingen.
Camilla Kring avslutter første dag på HR-konferansen for offentlig sektor i januar 2027. Her viser hun hvordan nye perspektiver på arbeidstid kan gi arbeidsgivere større handlingsrom til å styrke produktiviteten, legge til rette for samarbeid og beholde verdifull kompetanse.
Velkommen til to dager på Hamar med faglig påfyll og nye perspektiver!
Offentlig sektor står i krevende prioriteringer. Kravene øker, ressursene er knappere og behovet for omstilling er stort. For HR betyr det blant annet å støtte ledere bedre, utvikle riktig kompetanse og bidra til at virksomheten bruker folk og ressurser smartere.
På HR-konferansen for offentlig sektor 2027 samler vi forskning, faglige perspektiver og erfaringer fra virksomheter som står i mange av de samme utfordringene.
Flere artikler