Sykefraværet er et 3x3 problem

Artikkel ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 3

Problemene ved sykefravær er velkjent.

1. For den enkelte
Når du, jeg eller kollegaene våre blir syke, dekkes det i all hovedsak av arbeidsgiver og fellesskapet. Egenandelen påløper først når vi havner på arbeidsavklaringspenger, men da kommer den til gjengjeld brått og kraftig. Og langvarig sykefravær og senere overgang til arbeidsavklaringspenger, øker sannsynligheten for å ende som ufør dramatisk.

Dette reduserer økonomisk handlingsrom, skaper utenforskap og kan koste hus og hjem. I tillegg går det alt for ofte i arv. De økonomiske kostnadene for den enkelte og etterkommerne må derfor regnes over generasjoner, og kommer på toppen av de menneskelige kostnadene for den enkelte, familie og nærmiljø.

2. For samfunnet
Det er ikke bare utgiftene til alderspensjon og AFP som øker. Det gjør ikke minst utgiftene til arbeidsavklaringspenger, sykepenger og uføretrygd. I tillegg kommer tapte skatteinntekter. Uførhet og utenforskap påvirker selve samfunnskontrakten, og jeg tror det kan skape grunnlag for sosial uro og «det som gjør oss til oss».

3. For virksomhetene
Sist, men ikke minst, koster dette virksomhetene, direkte og indirekte. Og det mer enn de fleste aner.

La oss derfor spinne videre i hva dette egentlig koster for virksomhetene.

a) Direkte sykefraværskostnader

Kostnadene til sykefravær varierer med lønnsnivå, stillingstype og flere andre faktorer. Men SINTEF er ofte brukt som en god og troverdig kilde for hvilke direkte kostander dette har for virksomhetene, og har beregnet en gjennomsnittskostnad på 4200 kroner per dag i tapt produksjon og økte kostnader. NAV har en kalkulator, med dette som utgangpunkt. Se kalkulatoren her.

Tallet er massivt i seg selv, men representerer bare toppen av isfjellet

b) Kostnad på kolleger og ledere

Da HR Norge spurte medlemmene om hva som var de største problemene ved sykefravær, kom Økt belastning på ansatte og ledere på topp. 88 prosent av arbeidsgiverne rapporterer at sykefravær fører til slitasje på øvrige ansatte, mens 55 prosent peker på økt belastning for ledere. Dette skaper slitasje, som igjen naturlig fører til smitte. Ledere er helt sentrale i sykefraværsoppfølgningen, men dette tar både tid og energi, og man kommer fort inn i en negativ spiral både personlig og i form av mindre tid til å følge opp de som faktisk er i jobb. Som igjen kan generere både lavere produktivitet, ytterligere sykmeldinger og uønsket turnover. Hver uønsket turnover koster rundt regnet 1,5 ganger årslønn. Så er det bare å legge inn tallene, med egne antakelser og for egen virksomhet, i regnearket.

For arbeidslivet totalt sett ruller nye milliarder. Fort og i en stri strøm.

c) Økte forsikringspriser

På toppen av dette, så kommer det en rekyleffekt til virksomhetene i form av høyere forsikringspremier som konsekvens av økte forsikringsutbetalinger på uførhet. Erstatningsutbetalinger knyttet til uførhet alene, blant private virksomheter som har denne typen forsikring, beløper seg til om lag én milliard kroner, opplyser Finans Norge. Dette stiger naturlig nok i takt med antall uføre, og den regningen, med påslag, havner selvsagt tilbake som faktura til virksomhetene.

Det er lett å bli svimmel av alle nullene, når vi summerer alt dette. De fleste andre beløp blir små, både for samfunnet, den enkelte og virksomhetene. I tillegg representerer alle de som glipper for arbeidslivet en kapasitetsreserve vi så sårt trenger i landet «som slipper opp for folk, før vi slipper opp for penger». Alle av oss betaler for denne arbeidskraftlekkasjen økonomisk, i form av lavere lønnsvekst, høyere skatter og høyere rente på huslånet vårt.

Dette er ikke et problem som har dukket opp over natten, men ble adressert som stort og voksende allerede på midten av nittitallet. Utredning har fulgt utredning, mange gode initiativer har vært satt i gang, ikke minst knyttet til IA. Til tross for dette, og til tross for at Norge scorer topp og stadig bedre på det meste av indikatorer knyttet til helse og arbeidsmiljø, så vokser problemet. En vesentlig del av årsaken, er at vi ser vekk når vi burde tatt tak, når vi må ta stilling til beslutninger som er både vanskelige og i øyeblikket også upopulære. Det gjelder både virksomheter, tillitsvalgte og politikere. Konsekvensen over tid, vil åpenbart være at vi før eller siden må kutte. Det kommer ikke minst til å ramme de svakeste, og da særlig dem dette sikkerhetsnettet er laget for å beskytte.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Milliardene ruller, inntil vi erkjenner og anerkjenner at det ikke er økonomisk bærekraftig og må tas fatt i. For vi må snu de store tallene. Vi vet at uførhet går i arv, og ved utgangen av 2024 var 22.200 uføretrygdede i Norge under 30 år. For meg er kanskje det verste den etiske siden av alle disse akkumulerte unnlatelsessynder, og tidvis rene feighet. Vi vegrer oss for det som er vanskelig og vondt, og som samfunn aksepterer vi stilltiende at problemene går i arv, når vi kunne og burde forhindret det. Resultatet er en stadig negativ spiral for den enkelte, som ville hatt best av å ha en jobb å gå til, for virksomhetene, som trenger arbeidskraft, og for samfunnet, som får den stadig økende regningen.