Vi har nok polarisering – bruk 1. mai til å bygge broer

I år har det igjen dukket opp en diskusjon om vi skal avvikle første mai som offentlig fridag. Slik man for mange år siden gjorde i land som Canada, Irland, UK og USA, hvor 1. mai ble forsøkt avpolitisert og fridagen erstattet av en mer inkluderende «Labour day» senere på året. 

Slike diskusjoner er ikke nye her hjemme heller, verken om første mai eller andre «inneklemte» dager. Unge Venstre foreslo i sin tid å fjerne alle kristne høytidsdager, og i stedet øke antall feriedager tilsvarende, mens Gro Harlem Brundtland i 1992 samlet mye oppslutning rundt forslaget om å fjerne Kristi Himmelfartsdag som offentlig fridag. Ikke uventet til store protester, blant annet fra de kristne miljøene. 

I opptakten til 1. mai i år, har representanter både fra KrFU og Frp hver på sin måte stilt spørsmål ved hvorvidt dagen fortsatt har sin eksistensberettigelse. KrFU har tatt til orde for å avskaffe dagen i sin helhet. Frp har foreslått i stedet å gjøre Frigjøringsdagen til offentlig fridag, med begrunnelse at den vil oppleves mer inkluderende. Som i og for seg ikke virker ulogisk, men som selvsagt virker provoserende for arbeiderbevegelsen, som bruker dagen for å feire, dyrke egen identitet og fremme sine fanesaker. Naturlig nok stiller derfor arbeiderbevegelsen, med LO og AUF i spissen, opp for første mai – slik kristen-Norge gjør for religiøse fridager. 

Færre opplever seg som “arbeidere”

En av de største seirene for arbeiderbevegelsen opp gjennom historien, er at stadig flere har fått mulighet for å ta høyere utdannelse. Men dette har også gitt den paradoksale konsekvensen at stadig færre opplever seg som «arbeidere», eller identifiserer seg med klassekamp og de interessemotsetningene som preget den tidlige industrialiseringen av Norge, og som fortsatt står sentralt i symbolikken rundt 1. mai. Slegga har stilnet, sliterne finnes i andre yrker, tjenestesamfunnet dominerer. Personer med alle partitilhørigheter ønsker å støtte opp og bli en del av et organisert arbeidsliv, eller bli en del av det effektive innkjøpskartellet fagbevegelsen er på forsikringer og annet. 

Vi tolker utspillene fra KrfU og Frp som markeringspolitikk, men sjelden har utspillene blitt plukket opp av media og diskusjonene blitt tatt så seriøst som i år.  Dette kan leses som at 1. mai ikke oppleves å utvikle seg i takt med tiden vi lever i. Det kan også leses som en indikasjon på stadig sterkere politisk polarisering. Begge deler er i seg selv alarmerende.

Felles mål: Et godt og produktivt arbeidsliv

Alle er tjent med et godt og produktivt arbeidsliv, hvor arbeid og kapital spiller sammen. 

Det vel knapt noe land hvor samarbeidet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere – arbeid og kapital – har vært bedre enn i Norge. Kanskje med «Solidaritetsalternativet» fra 1992, som det mest lysende eksempel. 

«Alt henger som kjent sammen med alt», sa Gro Harlem Brundtland. Denne forståelsen er mye av grunnlaget for den norske modellen. Norge må være konkurransedyktige for å klare seg, i internasjonal konkurranse, å kunne tilby attraktive og sikre arbeidsplasser, kunne tiltrekke og beholde kapital og mennesker som vil ta risikoen ved å investere i det vi skal leve av i tiår fremover. Det inkluderer også jobbene som bygger det vi skal bli og ikke bare konserverer det vi var. Utfordringene for arbeidslivet er enorme – men det er også mulighetene.

1. mai har de aller beste forutsetningene for å bygge felles grunn og dyrke «den kollektive fornuft», som tidligere LO-leder Yngve Haagensen så godt formulerte det. Men det kan også gå motsatt vei.

Alt må fornyes for å holde seg relevant. Også første mai

Å bli utfordret, slik LO og arbeiderbevegelsen blir nå, kan tolkes og brukes som angrep, noe som bør bekjempes og for å dyrke en felles ytre fiende. Men det kan også brukes aktivt og positivt, som en spore til fornyelse. 

Det er et faktum at de fleste nok har et avslappet forhold til første mai som arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag. Vi prioriterer langhelg fremfor å gå i tog, høre på appeller og gå under faner. Som har budskap som rett nok springer ut av demokratiske prosesser, men innenfor en ganske så lukket krets. 

«Vi lever i et skjebnefellesskap», som Gro Harlem Brundtland sa. Riktignok om et annet tema, men med relevans også her.

Alle ønsker et godt og produktivt arbeidsliv. Som krever felles innsats og oppslutning rundt omstilling, innovasjon og det å skape grunnlag både for virksomheter som presterer og verdier i tiårene som kommer, og en offentlig sektor som løser store samfunnsoppgaver på en mer effektiv måte. Vi trenger ikke flere ekko-kamre, det være seg på den ene eller den andre siden. 

Vi tror på 1. mai som en dag som kan være liv laga, også for fremtidige generasjoner. 
Men som alt annet, må den utvikles i takt med tiden vi står i, og ikke minst tiden vi står foran.  
Som samfunn er vi verken tjent med at første mai råtner på rot, eller at dagen monopoliseres for de få.  Ei heller at dagen brukes til å polariseres der hvor vi burde bygge broer. 

La oss i stedet fokusere på det grunnleggende som har bragt oss dit vi er i dag og som kan ta oss så enda mye lengre: 

Et godt og produktivt arbeidsliv, 
bygget på tillit, respektfullt ytringsrom 
og ønsket om alltid, alltid å ville utvikle oss videre - 
til noe bedre i morgen enn hva vi evner i dag. 

Gratulerer med dagen!