Konkurransekraft i motvind - omstilling i sidevind

Konkurransemessig motvind

Jan Fougner, en av Norges ledende arbeidsrettsadvokater og leder av Fougner-utvalget, har trykket på alarmknappen. I en artikkel i DN tidligere i år sa han rett ut at «mulighetene for å si opp eller permittere ansatte ved arbeidsmangel er meget gode i Norge, men arbeidsgivers muligheter til løpende tilpasninger er for dårlige. Det reduserer landets konkurransekraft». På HR Norges arbeidsrettskonferanse nylig utdypet han kritikken, som rettes mot både lovgivere, Høyesterett og partene.

Arbeidsretten er en del av en mer overordnet samfunnsutvikling, hvor stadig mer rettighets- og rettsliggjøres, og da på bekostning av rom for skjønn og lederskap. Det er et tankekors at bare drøyt 6 av 10 deltakere på arbeidsrettskonferansen, en forsamling av personer med god kompetanse på området, kunne si at de i «svært stor» eller «stor grad» henger med i endringer i lovgivning og praksis. Hele 8 av 10 mener det er en økende arbeidsmengde knyttet til arbeidsrett siste ett -to årene. På toppen av dette, fremstår tilliten til Stortinget sine beslutninger ganske lav. «Vi forventer mer byråkrati, rapportering og kontroll», var gjennomgangsmelodien fra deltakerne, i undersøkelsen som ble gjennomført i forkant av konferansen. «Strammere rammer og mindre fleksibilitet for arbeidsgiver» og «ingen forventning om endring i positiv retning» var de mistrøstige tilbakemeldingene, fra dem som står i det, ute i virksomhetene og på daglig basis.

Jeg tror det Fougner tar opp er viktig, både i substans, for å øke bevissthet og forhåpentligvis også for å ansvarliggjøre oss som er aktører i norsk arbeidsliv.

Politisk sidevind

For å forstå og tolke hva som foregår, tror jeg vi må borre litt inn i politisk historikk, avhengigheter og spenninger.

Etter valget er Stortinget mer polarisert, også hva angår syn på hvordan reglene i arbeidslivet skal utformes. Et styrket ytre venstre, hvor SV trekkes enda lengre mot venstre for å kunne møte utfordringen fra Rødt, må regnes som forkjempere for den utviklingen Fougner beskriver og kritiserer. De representerer dermed en tydelig og sterk motpol til et styrket ytre høyre, men også i stigende grad Arbeiderpartiet og de liberale høyrepartiene.

Over tid har også situasjonen endret seg hos arbeidslivets organisasjoner. NHO har historisk vært tett på industriforbundene i LO, ikke minst fordi «industrien styrer LO, LO styrer Arbeiderpartiet og AP styrer Norge», som en NHO-leder en gang formulerte det. LO er nå dominert av offentlig sektor, og glipper i stort taket både om både utdanningsgruppene og de nye næringene. I tillegg trekker LO politisk til venstre for AP, og utfordres stadig mer åpenlyst av de andre arbeidstakerorganisasjonene, slik vi blant annet har sett i tariffoppgjørene i statlig sektor, og under konflikten rundt IA og sykefravær tidligere i år. I sum svekker dette det såkalte «jerntriangelet»; NHO, LO og AP.

Hadja Tajik, nå rådgiver og advokatfullmektig, deltok i panelet på Arbeidsrettskonferansen, og hennes analyse er interessant nok at det er et «reelt flertall» i Stortinget for liberalisering av arbeidslivslovgivningen, slik som deltakerne på konferansen etterlyser. Men på grunn av politiske bindinger og den politiske maktbalansen, vil dette neppe skje i neste stortingsperiode. Dermed kan virksomhetene belage seg på mye lovmessig stillstand de neste fire årene.

Hva skjer etter at fire år har gått?

Det er lett å forstå det taktiske og kortsiktige i de valgene som AP, støttepartiene og LO nå styrer mot. Men jeg tror ikke det møter de behovene som Jan Fougner og konferansedeltakerne adresserer. Når det i tillegg ikke trekker i retning av hva Tajik beskriver som «det reelle flertallet» i Stortinget, er det nærliggende å tro at dette vil bidra til både frustrasjon og videre polarisering.
LO må da ta risikoen for at arbeidslivets halv-siamesiske tvillinger - LO og NHO, som for øvrig slett ikke er like, men som deler samme organsystem, glir stadig mer fra hverandre. Det er naturlig å se for seg at NHO i stedet for ensidig å kjøre videre med LO, satser mer på å utvikle relasjonen til LOs konkurrenter.
I parallell er det lett å forestille seg at det å gå mot «det reelle flertallet» i folket og på Stortinget, vil svekke LO sitt rennomme, utfordre AP og fungere som en lissepasning til ytre høyre og andre kritikere, «med vennlig hilsen fra ytre venstre».
Om dette skulle skje, vil det kunne bidra til å berede grunnen for et helt annet flertall ved stortingsvalget 2029. Det som nå fremstår som sannsynlig og taktisk klokt blir da, som Jon Leirfall i sin tid så lyrisk beskrev det, «som å pisse i buksa for å holde varmen».

Jeg er ganske sikker på at ytre høyre vet veldig godt hva som foregår, og smiler over de seirene dette kan gi dem i fremtiden når ting slår kontra.

Verdien av konkurransekraft og forutsigbar stabilitet

Jeg ser med stor bekymring, både på utvikling av konkurransekraft som Jan Fougner adresserer, så vel som de mer langsiktige konsekvensene av det politiske spillet og polariseringen som nå foregår. Aktørene må selv ta ansvar for den skade og eventuelle nytte, politiske grep får for egen posisjon og makt. Men for arbeidslivet og for virksomhetene er det en stor fordel at de store aktørene trekker sammen, holder konfliktnivået nede, gir virksomhetene stabilitet og sørger for forutsigbarhet - hele tiden med blikket stivt festet mot målet om både et godt og et produktivt arbeidsliv. Det vi nå ser konturene av, vil neppe bidra til det. Jeg tror heller ikke det vil bidra til å styrke tilliten til partene, som allerede er på vei ned, skal vi tro Norsk Monitor.

En del av kritikken fra Fougner går også på at partene først og fremst er solidariske med egne medlemmer, på bekostning av «dem som sitter nederst ved bordet», typisk innvandrere og gjestearbeidere i yrker med mye arbeidslivskriminalitet. Jeg tror regjeringen og Stortinget på selvstendig grunnlag bør tenke nytt på det ansvaret de har for å sikre arbeidsvilkårene til de aller svakeste i arbeidslivet, og hvor partene verken har eller i særlig grad tar ansvar.

"Den som vet hvordan pølser og politikk lages, får aldri mer en god natts søvn", sa den tyske kansleren Otto von Bismarck. Det gjelder fortsatt, også i arbeidslivspolitikken. Pressen har en viktig rolle i å utfordre partene og aktørene sine handlinger og agendaene de måtte ha, hvis aktørene skulle falle for fristelsen til å tenke kortsiktig og mest på seg selv.

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 6