LOs etiske dilemma - AFP treffer ikke dem som trenger det mest
LO kongressen diskuterer hvorvidt flere skal dele AFP. Det som ikke trekkes frem, er at det som var en ordning for "sliterne" i dag er en tilleggspensjonsordning for de fleste og at de som har slitt mest er de som faller utenfor. Rasjonell egoisme, sier HR Norge-sjef Even Bolstad til Finansavisen.
AFP ble opprettet for å gi en verdig avgang til dem som ellers ble skyflet ut av arbeidslivet med uføretrygd. I dag er AFP blitt til en generell tilleggspensjonsordning som kommer mange til gode. Men ikke nettopp dem LO historisk har hatt særlig omsorg for – de svakeste.
«En solidarisk AFP» er overskriften hos LO om ordningen der alle skattebetalere finansierer mellom fire og seks milliarder kroner i året til en fra før privilegert gruppe nordmenn. LO-kongressen klarte ikke bli enige om de skulle gå for Fellesforbundets ønske om å forbeholde ordningen for de få eller Fagforbundets der flere skal inkluderes.
– Vår agenda er å anerkjenne at AFP er en eksklusiv ordning for dem som har den. Og at det er et nullsumspill da AFP er en integrert del av pensjonsordningen i Norge, sier daglig leder Even Bolstad i HR til Finansavisen (Les saken her)
– Tidligere var AFP en form for avlat fordi man sendte folk ut døra, men så ble endret til det stikk motsatte, som er en ordinær statssubsidiert tilleggspensjon. Grunnen til motstanden i fagforeningene mot at flere skal få ta del i den er at det blir flere å dele på. Da blir det mindre til alle. Det er rasjonell egoisme, sier Bolstad til Finansavisen.
Verdt mye - for de som er blant de heldige
AFP er en privat pensjonsordning, inngått mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i privat sektor. Deretter er den i stor grad kopiert inn i offentlig sektor. Pensjonsordningen gir et generelt påslag på den pensjonen du får med deg ut av arbeidslivet, det vil si i tillegg til Folketrygden, Obligatorisk Tjenestepensjon, eventuelle pensjonsordninger virksomheten har ut over det – og egen sparing.
Verdien av AFP er i størrelsesorden 1 million kroner – for den som er så heldig å falle innenfor ordningen. Av dette sponser staten om lag en tredel, og i tillegg betaler samfunnet kostnaden av at ordningen bidrar til at flere kan gå av med pensjon tidligere – også dem som har mulighet for å stå lenge i jobb.
AFP er i dag underfinansiert og overbelastet
Det er som et tungt lastet skip, med mange som står på kaia og vil om bord.
Og oppover i gatene strømmer det stadig nye til. Regjeringen har forpliktet seg til å holde ordningen flytende på samme nominelle kostnadsnivå. Det betyr i praksis at de ikke garanterer for ytterligere passasjerer.
Hvis ikke ordningen legges kraftig om er skipet dømt til å synke
Vel og merke dersom ikke partene selv eller staten skyter inn ytterligere midler.
Det store problemet er ikke dem som får AFP. Problemet er de som faller utenfor. Det ene er alle dem som har foretatt et valg om at de ikke ønsker å være med i en av de store fagforeningene og jobber i for eksempel en oppstartsbedrift eller techselskap hvor fagforeningene tradisjonelt står svakt. Det lever LO godt med. Mye verre er det med den andre gruppen som ikke får millionen av skattepenger fra staten. Vi vet hvem hun er.
En typisk "ikke AFP'er"
Undersøkelse fra Kantar og HR Norge identifiserer typisk «ikke-AFP’er» som kvinne, lav utdanning og inntekt – ofte alenemor med lang deltidskarriere i for eksempel varehandelen bak seg.
Alle politiske partier ser problemet. Men å kutte i AFP er ingen vinnersak. Rett og slett fordi flertallet av oss faktisk har ordningen, og fordi de som kommer dårligst ut stiller svakest i samfunnsdebatten. Men i Finansavisen åpner nå både FrP og Venstre for å kutte ordningen.
AFP en tikkende bombe
LO kjemper med ryggen mot veggen. Antallet organiserte i Norge har falt under femti prosent, og av disse har LO en stadig synkende andel. Avtaledekningen – det vil si hvor mange som styres av tariffavtale og som kan nyte godt av AFP – er imidlertid fortsatt høy. I offentlig sektor er den 100 prosent, mens tallet i privat sektor er vesentlig lavere med sine 57 prosent. (FAFO 2014).
Den beste og mest legitime grunnen staten har til å opprettholde AFP, er at det gir direkte økonomisk belønning for å organisere seg og gå inn i et av de store, etablerte forbundene med standard tariffavtaler.
AFP er forbeholdt dem som jobber i virksomheter som «har landsomfattende tariffavtale»
Organisasjonsgraden ønskes opp. Men tallenes tale viser at man i liten grad har lykkes.
Neste år er det hovedoppgjør. Når partene kommer til myndighetene for å be om penger, så ber de om penger til en privat tilleggspensjonsordning. Der er det som bør være utgangspunktet. For det er partene som står ansvarlig for finansieringen – ikke staten, slik mange tror.
Den mest sannsynlige endringen, er å svekke ordningen for den enkelte i kombinasjon med økt innskudd fra arbeidsgiverne. Men AFP har blitt til en gordisk knute. Den klassiske måten å løse en slik knute, er å kutte den rett over.
Dersom myndighetene har mot og anstendighet overfor dem som faller utenfor og dem som kommer etter oss, tar de et oppgjør med seg selv og ordningen og sier at AFP ikke fungerer slik den skal, har gått ut på dato og må omformes til en generell pensjonsordning hvor alle skal med. Også de svakeste.
Det blir litt mindre til alle og innretningen må nødvendigvis bli annerledes
Men legges AFP inn i Folketrygden og staten tar styringen, kan staten samtidig ta over ansvaret for finanseringen.
Da kan partene igjen sove godt om natten, fordi de har kommet seg ut av et stort finansieringsproblem. Og særlig LO kan kanskje sove ekstra godt, fordi at de igjen viser at de har etikken som skal til for å være solidarisk med de aller svakeste i arbeidslivet.
Artikkelen ble først gang publisert 25. juni 2019 og revidert 9. mai. 2025
Flere artikler
