Det gode, vonde stresset

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 1 2023
side 12-13 i papirutgaven

Andre ganger tipper det over, og tenning blir til overtenning. Det er en grunn til at det er nettopp stjernespillerne som brenner straffer i viktige finaler og at jernteppet senker seg når eksamensoppgaven kommer på bordet. For ikke å snakke om den som ikke trives med å stå foran forsamlinger, og som stotrer og stammer når presset trykker på. Noen ganger er det stressoren som blir for kraftig – andre ganger er det den enkelte av oss som ikke har den robustheten som gjør at vi står han av. Ofte begge deler.

Så var det hverdagsstresset, da. Av og til er det jobbstress. Ofte over tid og hvor oppgavene ruller på. Uten rom for å hvile, og hvor vi nytteløst ser etter avlastning og støtte. Og ikke bare på jobb. For i parallell skal man prestere på fritiden, følge opp barn som ingen generasjon før har gjort, realisere alt som er av drømmer og ambisjoner om spennende fritid, være sosialt vellykket og midt oppe i dette få samliv til å henge sånn noenlunde sammen. Så kommer julestress og det peset som følger med å gjennomføre en «vellykket» men akk så ofte hektisk ferie.
For ofte er det det presset vi påfører vi oss selv som tærer mest. For noen tiår siden var det «Fritidsklemma» som ble debattert. Nå er de FOMO – «fear of missing out» som er begrepet.

Presset bare maler og maler, uten at vi selv er bevisst hva det gjør med oss. Etter hvert kommer apatien. Jobben som betød så mye og dem som var deg så nær, står lagelig til for hugg. Så kommer fasen hvor noen melder seg ut. Kollegaen kaster inn håndkleet, slutter eller blir sykmeldt, som gjør at du sitter igjen med enda mer. Og du som en gang hadde så mye glød, merker knapt at du brenner ut og blir utbrent. Batteriet er flatt, og det er ingen mulighet for nødlanding. Ikke en gang med rusmidler. Så følger sykmelding, med fare for å gli ut av både arbeidsliv, samliv og andre sosiale relasjoner. Mange av oss kjenner på søvnproblemer, hodepine og stive skuldre. Det er en grunn til at «lettere psykiske lidelser» og «diffuse muskel og skjelettplager» er på diagnosetoppen i Norge.

Helsemedarbeidere sliter. Ledere likeså. Lærere og frontpersonalet i varehandel bøyer nakken. En del opplever krise, det være seg Trine som passer gamle foreldre, Per som opplever vanskelige ting i internasjonale operasjoner, Ashra som er redd for å miste jobben eller Karina som tynges av rollen som tillitsvalgt. Motløshet som kanskje blir til depresjon. Og med korona og tøffe tak, var det nok mer enn en HR-medarbeider som var så opptatt av å ta seg av andre at hun glemte seg selv. Det straffer seg.

Stress handler om biologi og evolusjonslære, og er i bunn og grunn kjemiske reaksjoner for å mobilisere det som er av ressurser når det er nødvendig. Fight eller flight var viktige reflekser i møte med ville dyr. Apatisk freeze er også en reaksjon, men funket ikke alltid like bra. I dag er det å bli jaget av bjørner ganske sjeldent. Men der hvor steinaldermannen opplevde intensiteten og mobiliserte en kort tidsperiode, må bussjåfører håndtere refleksene i et handlingsmiljø som omgis alarmer og andre stimuli. Akkurat nå henger du etter ruta med … fire minutter. Med røde tall, akkurat innenfor synsfeltet.

Noen klarer presset langt bedre enn andre. Kjønn, alder og intelligens spiller også inn. Det samme gjør personlighet. Det er ingen ulempe å være ekstrovert, ha mye selvtillit, føle seg litt Severin Suveren og gjerne leve i den tro at du påvirker verden mer enn verden påvirker deg. Å score høyt på nevrotisisme, slite i sosiale relasjoner og ha en mer grunnleggende skepsis og negativ holdning til alt og alle som omgir deg, gir et tilsvarende dårlig utgangspunkt for det å mestre stress.

Men mye er trenbart. Å ha mestret før, gir deg bedre forutsetninger for å mestre igjen. Mindfulness fungerer og en fysisk treningsøkt virker ikke bare på fysikk. Mat og søvn er bunnplanke, i god kombinasjon med avbrekk hvor du gjør noe helt annet. Jeg bruker for eksempel padling, dykking og sykling, og har stor glede av det. Andre bruker andre verktøy og ladestasjoner, mer eller mindre bevisst. Sosiale relasjoner må også til. Gode venner og kolleger du kan le, være fortrolig og dele med, bidrar til å gjøre deg mer robust i møte med mas og tjas.

Jobben blir ofte syndebukken. Men jeg tror vi må bli flinkere til å anerkjenne og faktisk omfavne at alle jobber innebærer en viss grad av stress. Det er faktisk en forutsetning for produktivitet og bidrar til at hver og en av oss kan føle mestring og vekst. Vi som jobber med HR og er ledere, vet godt at vi har plikt til å tilrettelegge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Men kanskje bør vi bli flinkere til å minne hverandre om at det faktisk også kan handle om å tilføre spice og stressorer i form av utfordringer og gode strekkoppgaver. Og om nødvendig skape endring ene og alene for å øke omstillingskapasiteten hos den enkelte og organisasjonen som helhet. Tilpasset individuelle forutsetninger og uten å tråkke over juridiske eller etiske grenser - lydhøre for tilbakemeldinger og bygget på en plattform av psykologisk trygghet. Varmt og tydelig, og alltid i kombinasjon med høvelig leder-/kollegastøtte og med mulighet for å ta seg igjen etter perioder med press.

Samtidig er det sant at stress er den nye folkesykdommen. Mye stress skyldes jobb, men sjelden jobb alene. Det betyr også at ledere må se den enkelte, i helhet og ikke bare innenfor en jobbkontekst. Og med det som utgangspunkt tørre og evne å ta samtalen når det er noen som sliter. Vi ser opp til ledere som ser oss, er lydhøre og har empati i jobbsituasjonen. Men som samtidig er bevisst og utfordrer på alt det andre som hører med i å være et hele mennesker med hele liv. Som å fortelle dobbeltarbeidende Anne at hun også må stille krav til far og ikke ta hele omsorgsrollen alene, snakke med single Jon om at det faktisk bare er 24 timer i døgnet og at det er vanskelig med full rulle sosialt når jobben også krever sitt – og støtte Christian når han står i samlivsbrudd og stort sett bare ser livet fra hva som føles å være under et mørkt, vått ullteppe.

Ledelse handler om å gi rom, men samtidig være tett på, balansere hensyn og være rettferdig på tvers uten å gå i fellen med å behandle ulikt likt. Blant mye annet. Stress er godt – men kan også være ødeleggende. La oss derfor dyrke det lederskapet som klarer den fine balansen mellom å skjerme for det som er skadelig, men som klarer å bruke stress på en positiv måte for å utvikle enkeltpersoner, team og organisasjonen som et hele.