Lederutviklingsprogrammer har ofte som mål å fremme selvinnsikt hos den enkelte leder. Det er flere gode grunner det. Å forstå seg selv bedre, danner grunnlaget for å jobbe med personlig utvikling. Videre gir selvinnsikt en forståelse av hva en mestrer og er god på, som igjen kan gi en viktig motivasjon og trygghet i rollen som leder.
En viktig kilde til denne typen innsikt er psykologiske tester, som kartlegging av personlighet eller styrker. En annen kilde er tilbakemeldinger – enten fra arbeidsplassen (360-graders evalueringer) eller fra de andre deltakerne på lederutviklingsprogrammet.
Livsløp som kilde til innsikt og endring
En tredje kilde til selvinnsikt i lederutviklingsprogrammer, er at lederen reflekterer over eget livsløp; hvem har vært mine viktigste rollemodeller, hva har formet meg og gjort meg til den jeg er i dag, når begynte jeg å se på meg selv som en leder?
Ved å reflektere over egen historie, får lederen noe mer enn det still-bildet en personlighetstest eller 360-graders evaluering gir – nemlig forklaringer på hvorfor ting er som de er. Dette kan være viktig, ettersom forklaringer ofte demper selvkritikk og øker selvaksept. Det er, for eksempel, lettere å tolerere at en noen ganger blir flau over egne feil og mangler, dersom man tenker at «… men det er jo ikke så rart at jeg sliter med dette, ettersom …» fremfor et «nå må jeg ta meg sammen, dette holder ikke».
En dypere forståelse av ens fortid kan også gi viktig innsikt i hvordan en bør jobbe med egen utvikling i lederrollen. For eksempel, for ledere som ønsker å ha en mer tillitsfull lederstil overfor sine medarbeidere, er det av betydning om vedkommende har en historie med selv å bli utnyttet og lurt kontra opplevelsen av å ha fått ufortjent lite tillit fra sine omgivelser. Historien vår forteller oss hva vi trenger for å lykkes med en endring; som, for eksempel, noen ganger kan handle om å av-lære gamle mestringsstrategier og finne tilbake til det opprinnelige, andre ganger om å prøve noe nytt for aller første gang.
Forskning på livsløpsperspektivet
Utover 2000-tallet har det i økende grad blitt publisert studier som ser nærmere på lederes livshistorier. Sammen med kolleger på BI og i forsvaret har jeg også vært en del av dette forskningsfeltet. Nedenfor vil jeg trekke frem noen viktige bidrag fra forskning på barndommens betydning for ledelse:
For det første har denne forskningen tydelig dokumentert at lederes livshistorier faktisk er en viktig kilde til å forstå og forutse hvordan de utøver ledelse. Det innebærer at det for mange vil gi mening å se utfordringer en har i lederrollen i nå-tid, i sammenheng med viktige livshendelser og viktige personer i ens liv. Et eksempel kan være sammenhengen mellom lederstil og ens foreldres oppdragelsesstil.
For det andre viser forskningen – og da særlig den som tar utgangspunkt i tilknytningspsykologi – at det er ganske tydelige mønstre og en slags systematikk i hvordan historien virker inn. Tilknytningsteorien beskriver hvordan erfaringer med våre nærmeste (f.eks. foreldre) når vi er redde og utrygge, er av stor betydning. De som erfarer å bli passet på, forstått og støttet når noe er vanskelig eller skummelt, utvikler gjerne det som kalles trygg tilknytningsstil – kjennetegnet ved at man har tillit og tiltro til andre, klarer å nyttiggjøre seg andres omsorg og har et mer vennlig selvbilde. De som i mindre grad opplever trygge, nære omsorgspersoner, utvikler ofte en mer unnvikende eller engstelig stil. Unnvikende tilknytningsstil kjennetegnes ved at en strever med å være nær og sårbarhet, og ofte undertrykker vanskelige følelser. Den engstelige tilknytningsstilen, derimot, kjennetegnes ved at en trenger mye bekreftelse og trygging, tidvis er klengete, og har en overdreven frykt for å bli forlatt.
De siste 20 årenes forskning på ledelse og tilknytning har vist en imponerende presisjon når det kommer til å predikere hva slags utfordringer som er knyttet til de ulike tilknytningsstilene. For eksempel, selv om både unnvikende og engstelig stil er forbundet med mindre støttende ledelse, handler det for unnvikende ledere om at de fortere kjenner på en forakt i møtet med andres (og egen) svakhet, mens de engstelige lederne gir dårligere omsorg fordi egen utrygghet og lengselen etter å være nær andre gjør dem mindre sensitive.
Det at det nå finnes en relativt solid kunnskapsbase rundt temaet ledelse og barndom, gir ikke bare lederutviklere et faglig alibi for å be ledere om å lete etter viktige hendelser og personer i egen livshistorie. Denne kunnskapsbasen danner også et grunnlag for å hjelpe ledere inn i en mer presis fortolkning av sin historie.
Søk
Min side
