Lite solidarisk AFP

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 2 2023
side 56 - 57 i papirutgaven

Jeg stod og pratet med en høyt anerkjent professor innenfor organisasjon og ledelse, på en av verdens ledende handelshøyskoler. Sosiolog. Og han fortsatte, klink tydelig: «Du kan ikke være solidarisk med noen – det vil si definere en inn-gruppe, uten samtidig å definere en ut-gruppe. Når du er solidarisk med noen, må du også være usolidarisk med andre. Det er det som skiller solidaritet fra altruisme. Derfor blir solidaritet ofte så hult, for få vil fortelle hvem som faller utenfor.»

Avtalefestet pensjon (AFP), var en gang en solidarisk ordning. Storsamfunnet stilte opp. Vi chippet alle inn litt, via skatteseddelen, for at noen skulle få en «verdig avgang». Tilsvarende bidro både fagforeningene og arbeidsgiverne i finansieringen. AFP var ment for sliterne, de som startet i industrien i 15-16 års alderen», som tidligere LO leder Yngve Haagensen definerte dem. Mange skrantet, etter år med hardt, fysisk arbeid – ofte i et dårlig fysisk arbeidsmiljø. I tillegg var det ikke alle som hadde forutsetninger for å bygge kompetansen som trengtes for å stå helt frem til pensjonsalder. Resultatet var at virksomhetene skyflet dem ut med uførepensjon, gjerne med en liten avlat i form av gavepensjon på toppen. AFP kostet lite, ga en litt bedre avslutning på yrkeskarrieren for dem som gikk av og ryddet opp i samvittigheten både for storsamfunnet og den enkelte virksomhet.

I dag er AFP en gigantisk privat tilleggspensjonsordning, på linje med alle andre som arbeidslivet er så full av. Med ett stort unntak. Det er at staten – det vil si oss, fellesskapet – subsidierer dem som er så heldige å kunne kvalifisere. Det er hovedgrunnen til at AFP med et smil kalles Absolutt Fabelaktig Pensjonsordning. Det gjør også at dagens AFP har lite med den AFP’en Yngve Haagensen og LO fikk etablert.

De nye sliterne finner du gjerne innenfor manuelle kvinneyrker, ikke blant menn i industrien. Noen faller innenfor AFP, slik som helsearbeidere i norske kommuner og helseforetak. Problemet er bare det at det også er blant sliterne vi finner dem som faller utenfor, viser undersøkelser fra HR Norge og Kantar. Graver vi oss ned i demografien, ser vi at de ofte har lav utdannelse, jobber deltid og er i bransjer hvor det ikke er så vanlig med tariffavtale. Kanskje de fleste må gi seg i arbeidslivet når kroppen sier stopp, etter mange år med hardt arbeid. Mange er født i andre land med de begrensningene det medfører, knyttet til språk, samfunnsforståelse og det å kunne fremme sine egne interesser. Aleneforsørgere er overrepresentert. Alle disse betaler sin skatt, men sitter nederst ved bordet, langt fra der partene og regjeringen fordeler godene til dem de selv velger å prioritere

Politikere har berøringsangst. Åpenbart fordi et flertall av oss har AFP, og der majoriteten møter en minoritet i spørsmålet om alle eller bare de som nyter godt av ordningen skal delta i spleiselaget, er det å tukle og forringe det bestående en sikker måte å tape stemmer på. Antakelig også fordi partene, med sterke særinteresser, har makt til å velte regjeringer og legge politikeres karrierer i grus - om de vil. Kanskje er det også verd å merke seg at AFP også tilgodeser mange av dem som sitter med makt til å fatte beslutninger. For selv om dette ikke handler om korrupsjon i juridisk forstand, handler det i høyeste grad om habilitet, integritet og etikk. Dette er ikke et område hvor prinsippet om «armlengdes avstand» gjør seg gjeldende.

En av de tingene som frustrerer meg, er hvordan aktørene reagerer når man dokumenterer denne urettferdigheten. Noen skrur opp volumknappen eller tar mannen i stedet for ballen, ikke uventet når mangel på gode argumenter blir for påtrengende. Det er jo en klassisk hersketeknikk. Andre ser bort og ned. «Du vet Even, det er ikke så lett å få noen til å gi fra seg noe de allerede mener de har fått», som en sentral aktør sa her om dagen. Nettopp. Solidariteten møter sin begrensning når den kommer med en kostnad. «Først meg selv, så meg selv. Så min neste – hvis det er til mitt eget beste», var det en som sa.

Noe må uansett gjøres. AFP er underfinansiert opp mot demografien som venter. Rykter sier at grunnen til at avklaringer lar vente på seg, er at vekslende regjeringer nekter å skrive ut blankosjekker for å holde det synkende skipet, som AFP er, flytende. Bli derfor ikke overrasket om en AFP-avklaring dukker opp som troll av eske i forbindelse med en politisk hestehandel knyttet til lønnsoppgjør eller annet.

AFP er uten tvil en gordisk knute. Hva gjør man med slike? Man kutter dem rett av.
Sagt på en annen måte: Staten – du og jeg - kan trekke seg ut av finansieringen av den private pensjonsordningen AFP nå er blitt, og i stedet overlate til eierne å sikre økonomisk bærekraft ved å justere innskudd, innretning og omfang. Innenfor rammen av hva de kan og vil finansiere.

For staten handler dette ikke nødvendigvis om å spare penger, selv om de direkte og indirekte kostnadene som staten har med AFP, er enorme. Disse pengene kunne i stedet vært brukt til å styrke folketrygden. Om ønskelig målrettet mot nettopp de gruppene som Yngve Haagensen i sin tid kjempet for; dem som går inn i alderdommen med en hard yrkeskarriere bak seg, men med lav pensjon og uten særlig oppspart formue, ektefellepensjon eller annen finansiering.
De ekte sliterne.

Les mer:

Nettavisen - Refser AFP-ordningen: - Solidaritet fordekt i egoisme

HR Norge / NRK - Seniorer trenger muligheten for midlertidig ansettelse og innleie

Aftenposten - AFP er en blodig urettferdig ordning

Aftenposten - Det er på tide å finne et alternativ til AFP

Dagens Perspektiv - AFP treffer ikke dem som trenger det mest

AFP vil også være et tema på Pensjonskonferansen 2023