HR, vann og Johan uten land

Johan Frederik Jakhelln er en mann med tvilsomt hjemland. En internasjonal oppvekst har formet ham. Han kunne like gjerne vært amerikaner, koreaner, danskmann eller franskmann.

Men han ble nordmann.

— Min far var i Utenrikstjenesten. Jeg var tre måneder gammel da vi flyttet til USA. Far skulle begynne i det nyetablerte FN. Der var vi i tolv år, inkludert et år i Sør-Korea. Senere ble det Danmark, og fjorten år gammel «flyttet jeg hjemmefra».

Han gikk på Eckboskolen ved Hamar, en internatskole for «gutter med lav skolemotivasjon eller foreldre i utlandet», som det står skrevet.

— Jeg kunne lite norsk, forteller Johan. — Det skapte noen utfordringer. Jeg følte meg verken norsk eller noe annet. I ettertid har jeg skjønt at mine foreldre stod overfor et dilemma: hvilken nasjonalitet skulle jeg «lande på»?

En stund var valget sannsynligvis franskmann, for hans far sendte ham videre til gymnas i Rouen i Frankrike.

— Det ble ingen stor suksess, og etter halvannet år fortsatte jeg på økonomisk gymnas i Bø i Telemark.

Fra Bø dro han Brussel for førstegangstjeneste ved NATO-hovedkvarteret. Så bar det til Bergen og Oslo for studier ved universitetene i de to byene.

I Oslo studerte han statsvitenskap.

— Jeg skrev på en hovedoppgave om norsk luftfartspolitikk, men slet med å avslutte, sier han. — Det var rett og slett ganske kjedelig. Over flere år jobbet jeg halve året som reiseleder. Jeg hadde amerikanske turister som jeg guidet. Jeg guidet tyskere, selv om jeg ikke kunne tysk. Jeg hadde israelere og arabere i samme buss, og jeg fikk sett masse av Norge.

— Hvordan havnet du i HR?

— Tilfeldigheter. En bekjent som skulle holde et kurs om reiseliv ble syk, og jeg hoppet inn på kort varsel. Det førte til jobbtilbud som opplæringsleder i Norges rutebileierforbund. Det var ikke på grunn av statsvitenskapen eller de andre universitetsstudiene. Det var realkompetansen som skaffet meg den første heltidsjobben.

Etter fem år i NRF ble Johan invitert med i en oppstart, Ressursutvikling AS, en konsulentvirksomhet med fokus på effektivisering av læring.

— Det var på mange måter forløperen til dagens e-læring og ga meg fem krevende, i blant vonde, men alltid lærerike år. Jeg hadde begge ben i resultatkrav, salg og inntjening og det å være småbarnsfar. Penger og resultater kommer ikke av seg selv. Vi gikk i gruppen fra null til 45 ansatte og tilbake til null.

Etter det drev han sin egen virksomhet et par år, før han plutselig fant seg selv i farmasibransjen.

— De neste tolv årene jobbet jeg i Apothekernes Laboratorium AS, senere Alpharma Inc. da vi gikk på New York-børsen. Der hadde jeg mange ulike roller. Først skulle jeg få på plass en opplæringsfunksjon. Etter en tid ble satt til å være markedssjef for global markedskommunikasjon innen dyrehelse. Så skulle vi på børs i USA, og jeg fikk bokstavelig talt over natten ansvar for global kommunikasjon og «designbibel» for konsernet.

Da bibelen var lukket, sneiet han innom et par andre jobber i Alpharma, inkludert et år i København for å bistå ved innføring av et nytt ERP-system.

— Det skulle vare i noen uker, men det ble et år. Jeg pendlet ukentlig til København. Det var krevende for privatlivet, og med to unge døtre og BI på en gang ble det for mye. Rundt 2001 stod jeg der, nyseparert, lett utslitt og tungt overtallig. Lærerikt, men ikke kjekt.

Det ble 7-8 nye år som selvstendig. Da kjente han at han var lei av bunnlinje og omsetningsjag.

— Å bidra til bunnlinje, aksjekurs og eieres bankkonti inspirerte bare delvis. Det måtte være noe mer. Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på offentlig sektor. I 2007 lykkes jeg med å krysse grensen.

Han fikk jobb i Utviklings- og kompetanseetaten (UKE).

— Kommunen kjentes helt riktig. Det var noe med det «offentlige etos» som tiltrakk meg.

Etter ytterligere 6-7 år begynte pensjonsgrensen å bli en realitet.

— Det var jeg ikke moden for, men hva så? Det var mitt problem. Med radaren på kom jeg over en perfekt jobb i Vann- og avløpsetaten. Det var spennende oppgaver det hastet med og jeg hadde kompetansen og masse motivasjon. Jeg søkte, og her er jeg.

Han var da 66 år gammel.

— Så hvordan ser dine arbeidsdager ut?

— Fra 8:45 til 17-18-tiden, pluss en time på trikken, og som oftest en spasertur gjennom byen på vei hjem. Det er variasjon, samtaler, deltakelse i møter, forberedelser og oppfølging, utviklingsarbeid og refleksjon. Jeg leser, tenker, samhandler, holder kurs, fasiliterer, og bidrar til kontinuerlig forbedring.

De siste par timene på jobb – når A-menneskene er gått hjem, er rolige.

— Da jobber jeg, og har det veldig bra, sier Johan.

— Hva er det beste ved jobben din?

— Jeg opplever å være til nytte, bidra, hjelpe, få lov til å utvikle nytt. Jeg har en god sjef som gjør det mulig å prøve å få til ting og som gir gode kursjusteringer fra tid til annen. Og så er det alle de andre - det er bonus med en og annen overraskelse fra tid til annen. Å jobbe med kanskje det viktigste vi har: vann og avløp, er en fin ting! Tenk deg en dag, eller en uke uten.

— Hva liker du minst?

— Møter som er for lange eller i verste fall fører til nye møter, systemer som er byråkratiserende, kontroll for kontrollens del, rapportering som noen har bedt om, men ingen leser, måling og lignende med tvilsom eller ingen verdiskapning, og som samtidig skaper betydelig merarbeid. Jeg tenker at mye arbeid genereres av frykt, og av at ingen ser helheten, skjærer igjennom og rydder. Det er mye gode intensjoner, men lite forbedring. Det blir mer snarere enn mindre arbeid

— Hvorfor er HR viktig?

— Det dreier seg om folk og samhandling mot definerte mål. Struktur, kultur, kompetanse, mot, visjon, plan… Det er i den gryten resultatene skapes. I HR, skal vi både støtte og iblant trekke i bremsen på ferden, og hele tiden utvikle for å møte det som kommer.

Her er en metafor: HR er en stabsfunksjon. Stab på engelsk er «staff». Staff er også stav. Gjeteren – les HR-avdelingen — har en stav som er kroket i toppen, ellers er den rett. Den rette delen er til virksomheten å støtte seg på, kroken er slik at HR kan trekke inn igjen i flokken dem som streifer litt for langt og lett kommer ut på viddene.

— Hva er dine tre beste råd til de som vurderer en karriere i HR i dag?

Forstå, og hold alltid fokus på det som er kjerneaktiviteten til virksomheten. Det er sjeldent HR. Husk at HR må veilede, støtte og skape verdi, helst ikke unødvendig merarbeid og byråkrati.

Et sitat fra Edgar Schein sin siste bok «Humble Inquiry» er «Less telling, more asking». Spør mer og lytt aktivt, det er utrolig hva det kan føre til.

Til slutt: Del! Del idéer, kunnskap, erfaringer, løsninger, gleder og sorger, vær raus, hjelpe, og være nysgjerrig og interessert. Alltid.

— Hvem vil du helst lese om i en senere HR-profil?

— Svein Børge Hoftun, HR sjef i bydel Nordre Aker.

— Det er notert.

HR-profilen Johan F. Jakhelln

Arbeidserfaring:

• 2014 -> Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten seniorkonsulent
• 2007 - 2014 Oslo kommune, HR konsern, seniorkonsulent
• 2002 – 2007 J|K|O Jakhelln kommunikasjon og organisasjon - egen virksomhet
• 2002 – 2007 Assosiert partner Tennebø & Partners
• 1990 - 2002 Alpharma Inc., flere roller
• 1989 - 1990 N&J Partner, egen virksomhet
• 1985 - 1989 Ressursutvikling AS, medeier/rådgiver
• 1980 - 1985 NRF (i dag TBL), Opplæringsleder

Utdanning:

• 2007 - 2008 Master of Management BI avsluttet med Consulting som siste modul
• 2004 - 2005 Personal- og arbeidsjus, BI Master of Management modul

• 2002 Styrekompetanse, BI-kurs med eksamen
• 1997 - 1998 PR, informasjon og samfunnskontakt, BI Master of Management modul
• 1995 Barnumkurset – Experience Compression Laboratory
• 1983 - 1984 Moderne Bedriftsledelse, Markedsføringskolen
• 1975 - 1980 Statsvitenskap hovedfag, Universitetet i Oslo (oppgave ikke sluttført)
• 1975 Cand. mag. – admin-. og organisasjonsvitenskap, engelsk og statsvitenskap, Universitetet i Oslo og Bergen