Søk
Min side
Hele folket i arbeid?
Denne saken ble første gang publisert i HRmagasinet 12.11.2021
Norge skyter fart
«Noe skjedde i mars», er det mange som sier. Søkerbunkene skrumpet inn og rekrutteringsselskapene måtte igjen jobbe for å fremskaffe kandidater. Nå foreligger statistikken. «Etter 2. kvartal 2020 har talet på ledige stillingar auka kvart kvartal og er no på sitt høgaste sida 2010», sier SSB. Nå skyter vi fart igjen. Fra første kvartal 2021 til 2022 økte antall ledige stillinger med hele 20.900. Men det skaper nye problemer.
Forskjeller mellom bransjer, yrkesgrupper og regioner
Hotell- og restaurant permitterte mange. Svensker og andre reiste hjem. Det gjorde godt for den norske statistikken, siden de da ble arbeidsledige i hjemlandet og ikke i Norge. Andre forlot yrket og har fått seg jobber innen andre sektorer. Nå rekrutteres det på nytt. Kokker har lenge vært i underskudd. Men kampen står også om andre grupper som skal til for å få ting til å gå rundt. Det merker også vi som kunder. For det hakker og slurer godt når så mange uerfarne skal fylle opp et stort hull av underbemanning.
Hotell- og restaurant og varehandel er typiske bransjer som ansetter flinke folk og gir dem mulighet for rask karriereutvikling, ofte fra innstegsstillinger som ikke krever mye formell utdanning eller praksis. Fra nå av handler mye om matchmaking. Enten med å frigjøre arbeidskraft som går permittert eller arbeidsledig andre steder eller i andre bransjer, importere arbeidskraft fra utlandet eller på andre måter trylle frem folk som kan og vil.
Et annet og annerledes eksempel er IT-utviklere, IT sikkerhet og IT-arkitekter. Dette er eksempler på er spisse fagkompetanser det har vært kamp om lenge, også gjennom korona. De siste årene har også offentlig sektor melder seg på i racet. De utfordrer konsulenthusene og øker den generelle etterspørselen. Men i motsetning til for eksempel hotell- og restaurant har man ikke en relativt lett tilgjengelig rekrutteringsreserve blant arbeidsledige eller i utlandet. For kompetanseunderskuddet er globalt. Da må man ta andre verktøy i bruk. Noen har startet å utdanne egen arbeidskraft, såkalt «reskilling», gjerne i form av korte, målrettede utdanningsløp. Andre gjør som de alltid har gjort – de henter fra naboen. Men det blir ikke flere spesialister av det, i hvert fall ikke på kort sikt.
Lønnsvekst skaper nye problemer
Da HR Norge og Korn Ferry presenterte lønnsundersøkelsen tidligere i år, beskrev vi hvordan noen slike IT-kategorier som «stikker av» lønnsmessig. Det lokkes med høyere lønn og kanskje opsjoner på toppen. Rundt neste sving blir det et problem mot andre grupper, når lønnsstatistikkene viser hva som har skjedd og andre kan vise til at de «blir hengende etter». Staten har godt med penger, store udekkede behov og mulighet for å hive bensin på bålet. Fristelsen til å «øke vekstimpulsen» er stor når man har penger på bok. Hadde det bare ikke vært for overdommer og sentralbanksjef Gjedrem som gjør jobben sin og forutsigbart nok setter på bremsen ved å øke renten. De som håpet å få mer å rutte med, endte plutselig opp med høyere rentekostnader, mindre i lommeboka og solid privatøkonomisk bakrus. Ikke oss godt voksne med snart nedbetalte huslån, må vite. Men de unge i etableringsfasen og andre som allerede stiller svakt. Da skjer altså det paradoksale at når ting går bedre får de svake og sårbare det verre. Dypt usolidarisk, og noe som både den gamle og nye regjeringen så vel som partene vet så inderlig godt.
Arbeidsmarkedet handler om tilbud og etterspørsel, men består samtidig av mange små mikromarkeder. Disse kan være basert på kompetanse, geografi, sektorer eller annet. Når arbeidsledigheten er så lav som den er nå, nytter det ikke bare å bruke de store pedalene med merkelappene «Gass» og «Brems». I stedet må vi finstyre det alle meste, med mange små tiltak som henger sammen på en god måte. Uten kokker stopper restaurantene, uten forskalingssnekkere stopper bygg og anlegg og uten IT stopper det meste – og selv om ledigheten inne på Gardermoen fortsatt er høy kan bildet for Ullensaker og kommunene rundt totalt sett være annerledes.
Alle skal med
Fortsatt er det mange som står utenfor. Folk må flyttes fra lommer med ledighet til lommer med jobber. Det gir ikke mening å ha vedvarende høy arbeidsledighet eller permittering i noen bransjer, regioner og yrker når behovet er stort andre steder. NAV har alltid hatt virkemidlene, men har de siste årene i liten grad lov til å bruke dem. Vi må importere arbeidskraft der det er mulig, og kanskje kjøpe digitale tjenester og underleveranser fra andre arbeidsmarkeder der hvor det er formålstjenlig. Og så må regjeringen og partene vise måtehold med statsbudsjett og lønnsvekst. Å gi gass i utforbakke er sjelden en god ide.
Men aller viktigst er arbeidet med sykefravær, inkludering, kampen mot tidligpensjonering og utstøtelse. Arbeidsgivere kan ikke lenger være så picky og fordomsfulle. Det åpner både for dem med hull i CVen og dem med grånende hår. Norge er fortsatt verdensmester i sykefravær og uførhet, milevis foran dem vi vanligvis sammenligner oss med. Og det tjue år etter etablering av IA-avtalen og med en av verdens beste folkehelser og et godt arbeidsliv i bunn. Mye er knyttet til diffuse psykologiske diagnoser og muskel-/skjelettplager. Vi vet at dette også skjuler mange som egentlig sliter mest med å mestre «Prosjekt Livet». Jobben er en mestringsarena og alle må trekke i lag for å la flest mulig ta del i den. Kommer de ikke innenfor når konjunkturene er gode, er det vanskelig å forstå når ellers de skal kunne klare det. Det er den dystre sannheten.
