Vil korona endre hvor vi vil velge å bo?

Jeg tror koronapandemien kan få konsekvenser for hvor vi velger å bosette oss langt utover det vi ser i øyeblikket, sier Even Bolstad, daglig leder i HR Norge i et intervju med Dagens Perspektiv.

Mange bruker passerspissen når de skal finne ut hvor de skal bosette seg med tanke på boligområde og nærhet til arbeidsplassen.

«Hvor langt unna Bjørvika, Bryggen eller statuene av Olav Tryggvasson eller Alexander Kielland må jeg bosette meg for å kunne få et romslig hus, gode oppvekstsvilkår og spennende jobb – samtidig?»

Dersom vi ser dette i kombinasjon med særlig satsning på skinnegående transport og økt rom for hjemmekontor, tror HR Norge sjef Even Bolstad at covid-19 kan trigge at hva vi definerer som naturlige bo- og arbeidsregioner utvides.

Les hele saken i Dagens Perspektiv

Kommentaren kommer på bakgrunn av oppslag om Andrea Hvattum som er i ferd med å gjøre om låven på familiegården på Hadeland til et arbeidsfellesskap for personer som ellers lett ville være henvist til å pendle til Oslo og andre steder. – Jeg syns det er synd at så mange hadelendinger setter seg på et transportmiddel for å komme seg inn til byen hver eneste dag. Mulighetene finnes her for å sitte på kontor og få jobben gjort uten å reise så langt, sier Hvattum til Dagens Perspektiv.

Dersom vi ser dette i kombinasjon med særlig satsning på skinnegående transport og økt rom for hjemmekontor, kan korona trigge at hva vi definerer som naturlige bo- og arbeidsregioner utvides, utdyper Even Bolstad til hrnorge.no. - Hadeland, Ringerike og Vestfoldkommunene blir plutselig enda mer attraktive for dem som samtidig vil nyte godt av jobbhverdagen i Oslo.

Hjemmekontor er bra – inntil en grense, mer enn snitt på om lag tre dager i uken går mange av oss litt på veggene. Det viser såvel HR Norge og Kantar sin ALX undersøkelse såvel som funn referert i kronikk fra Karoline Kopperud, Dominique Kost og Robert Buch i DN for noen uker siden . Vi er sosiale dyr. Dersom man klarer å etablere en god mix av arbeidsfellesskap hjemme og lokalt og gjerne i tillegg har noen dager har en god økt på toget på vei inn til kontoret for også å oppnå det som er viktig sosialt og kulturelt der, er det noe som kan tjene alle. Den enkelte får bedre work/life balance og henter det beste av flere verdener på den måten, samfunnet får mindre press på byene og miljøgevinst av mindre bilkø mens virksomhetene kanskje kan gå ned på kontorstørrelse, bygge om kontorene til nye samhandlingsmønstre og i tillegg rekruttere fra et bredere geografisk nedslagsfelt.

Tanken er slett ikke ny. På 90-tallet gjennomførte jeg en intervjuundersøkelse i IKT-næringen, som på det tidspunktet ble oppfattet å ligge i front, sier Bolstad. Da ble vi blant annet oppmerksom på initiativer i Sverige og UK hvor man etablerte det som svenskene den gang kalte «Telestuguer». Initiativene var ikke minst drevet av lokale myndigheter og da som en del av regionalpolitisk initiativ for å sikre god digital infrastruktur i distriktene og en arbeidsplass å gå til for den enkelte. Slik ønsket man å demme opp for brain drain, skatteeksport og sentralisering. I Norge tenkte blant annet Sørum kommune mye i samme baner. Kanskje kan slike arbeidsfellesskap også bidra til at man finner hverandre slik at det ender opp med å etablere lokale virksomheter lokalt som så kan selge tjenester til mange.

Det er også interessant, at parallelt med det som nå etableres på Hadeland, ser vi at blant annet Scandic snur seg rundt for å gjøre om ledige hotellrom til kontorarbeidsplasser under det litt mer hippe navnet coworkingspaces For meg handler mønsteret i det i alt det vi nå er vitne til om hva vi har snakket om i flere tiår: At «jobb» har så mye bredere perspektiv i både tid, sted og form enn hva vi er vant til å tenke. Å bygge videre under denne organisasjonstanken og «fyre opp» under det som skal til av praktiske konsekvenser, kan gjøre livet bedre for mange. Og for meg kan det vi nå er vitne til fremstå som noe som særlig pendlerkommuner bør se på og omfavne og sentrale myndigheter legge til rette for. Også gjennom arbeidsmiljølovens bestemmelser. Lykken er nemlig ikke å dingle på buss eller stampe i kø inn mot storbyene hver eneste morgen. Snarere tvert imot, vil mange mene, avslutter Bolstad.