Denne teksten ble publisert som innlegg i Klassekampen 28. mai 2020
Senere samme dag kunngjorde regjeringen at de vil innføre løsning som skissert i artikkelen, dog på lavt økonomisk nivå og med begrenset varighet
Det er historiske årsaker som gjør at permittering står sterkt i Norge. I fiskeindustrien opplever man fra tid til annen «svart hav». Fisken blir borte. Dersom virksomhetene hadde gått til oppsigelse og ikke permittert, ville de manglet folk når fisken plutselig kom tilbake. Man hadde ikke fått høstet naturressursene, gode arbeidsplasser ville gått tapt og virksomheter blitt slått overende. Senere er permittering blitt en generell ordning, Den passer like godt når byggenæringen må stenge ned i strenge kuldeperioder som for butikkeieren som får inngangsdøren blokkert av anleggsarbeid. Man trykker rett og slett på pauseknappen og venter på at ting skal gå over.
Med korona og lav oljepris blir det annerledes. Man kan ikke trykke på pauseknappen en gang til og tro at verden skal rulle videre som om ingenting hadde skjedd. Permittering trekker kapasitet ut av virksomhetene og økonomien totalt sett. Vi glir inn i en slags anoreksi-lignende tilstand, hvor musklene og kraften til å skyte fart svekkes, dag for dag. Ola og Kari, som er permittert, bruker tiden til å bake, vente og gå tur i parken. I stedet kunne de brukt dagene til å utvikle virksomhetene for en ny virkelighet samtidig som de bygget egen kompetanse. Andre land – fra Danmark til Singapore – har i større grad fokusert på aktivitet og omstilling med fokus på lønnstilskudd og kompetanseutvikling. I Norge tenker vi «norsk» og fokuserer mer ensidig på passivitet og lediggang.
Permittering er som en clutch. Bra til sitt bruk. Men hvis vi clutcher lenge så stopper bilen. I stedet må vi gi gass. Mange steder bidrar permittering i seg selv til å øke sjansen for at man ikke har noen jobb å gå til når permitteringen tar slutt. I så fall forsterkes pinen, samtidig som den trekkes ut i tid. Seigpining er sjelden mer humant enn bråpining og anoreksi går sjelden over av seg selv.
La oss i stedet sette på langlysene ved å flytte ressurser - fra NAV og passivitetsstønad til å bygge kompetanse og til å gi folk mulighet til å være med å skape sin egen fremtid. Ett konkret tiltak kan være å tilby en tidsavgrenset ordning hvor virksomhetene får veksle inn hele eller deler av permitteringsstønaden med lønnstilskudd. Et annet kan være å innføre en ekstra raus avskrivingssats for kompetanseutvikling – målrettet mot behovet til den enkelte og arbeidsplassen og uten å være styrt gjennom utdanningsinstitusjoner og partsprogram. En slik dreining handler ikke bare om å flytte utgifter fra en post i statsbudsjettet til en annen. Effekten er så mye større, mer positiv, bærekraftig og langsiktig. Til glede for virksomhetene, den enkelte og samfunnet.
Les mer:
Klassekampen: Permitteringer er daglig seigpining
Dagens Perspektiv: Permitterings-iver bremser kompetanseutvikling
E24: Eksperter: Sterke grunner til å droppe kontantstøtten
HR Norges spot-undersøkelse, mai 2020: En av fem virksomheter mangler viktig kompetanse
Søk
Min side
