Piken fra vestkanten, gutta fra Ullersmo og kreftpasientens arbeidsdag

Snart stod vestkantdamen i rutete skjørt på røykehjørnet og skravlet livlig med noen av landets mest kriminelt belastede unge menn og kvinner.

Elin Stoermann-Næss røyker ikke lenger.

Hun sluttet lenge før hun begynte i Kreftforeningen.

Ukens HR-profil er spesialrådgiver i Kreftforeningen. Hun jobber for at kreftpasienter – i eller utenfor arbeidslivet – skal bli sett på som en ressurs, og ikke en byrde.

Av HR, arbeidsgivere, NAV og andre.

– En del kreftpasienter får hull i CV-ene sine, sier hun. – Det er viktig for meg at vi greier å se disse hullene som en utappet kilde av erfaring og kompetanse. Mange av dem har ressurser arbeidsgivere ikke ser, selv om de kanskje ikke fungerer 100 prosent lenger. De som har vært gjennom langvarig sykdom får ofte høy mestringskompetanse, og de kan være mentorer for andre i vanskelige situasjoner.

Det var NAV-direktør Sigrun Vågeng som pekte ut Elin Stoermann-Næss som en spennende HR-profil. NAV-sjefen er blitt kjent med sosionomen gjennom NAVs sentrale brukerutvalg, hvor Elin sitter i lederstolen. Den mektige byråkraten har åpenbart latt seg imponere.

– Hvorfor tror du Sigrun Vågeng pekte på deg?

– Da må jeg først si at det å bli utfordret av henne er litt som å hoppe etter Wirkola. Det er en leder med en stil jeg respekterer – tydelig og troverdig. Jeg leder NAVs sentrale brukerutvalg, som er et rådgivende organ for NAV. Det består av ni brukerorganisasjoner med ti medlemmer, i tillegg til NAVs ledelse. Tidligere har lederen alltid vært NAV-direktøren, så jeg er den første utenfor NAV som leder utvalget.

– Hvorfor er dette utvalget viktig?

– Fordi brukerne må ha en stemme i strategiske og politiske beslutninger som får direkte innvirkning på dem. Eksempelvis gir vi innspill når NAV gjør store omorganiseringer. Vi er med å definere hva «brukermedvirkning» egentlig betyr. Vi skal kort og godt være med på å gjøre NAV god.

– Hvordan ble du engasjert i kreftarbeid?

– Etter videregående som 40-åring utdannet jeg meg som sosionom og jobbet mange år som sykehussosionom på Ullevål. Senere tok jeg videreutdanning i veiledning, og da jeg begynte her i Kreftforeningen for ni år siden jobbet jeg med pasientrettigheter. I dag er jeg fagansvarlig for arbeidslivssatsingen vår og driver blant annet med påvirkningsarbeid mot arbeidsgivere og politikere.

– Hva er du mest stolt av at du har fått til her?

– Større fokus på hvor viktig arbeidsplassen er både som økonomisk og sosial arena. Mange har sine beste venner på jobben. Det glemmes. Man glemmer også lett at uansett hvor gode ordninger vi har i Norge, er inntekt fra jobb alltid høyere enn ytelsene fra NAV. Jeg er stolt av at vi har fått satt fokus på dette politisk, mot myndigheter og andre aktører, en større forståelse for hva dette handler om. For kreft påvirker livet sterkt. Får du kreft gjør det noe både med arbeidsgiver, arbeidstaker og kollegene.

– Du tok artium som 40-åring. Hvorfor?

– Jeg var lei av at når folk spurte «hva er du» så er jeg på en måte «ingenting». Jeg hadde mye arbeidserfaring, men ingen knagg å henge det på. Da jeg fikk barn jobbet jeg i Manpower med personalutvikling. Det var i 1986, og vi fikk ikke barnehageplass eller dagmamma. Jeg hadde fire måneders permisjon. Deretter måtte jeg rett og slett slutte å jobbe. Min mann hadde startet eget firma, det var ikke bare å legge ned det. I den tiden jeg var hjemme tok jeg artium på ett år på Sinsen voksengym.

– Jeg må jo si at det var nokså greit å ta artium i den alderen. Videregående skole er ikke astrofysikk når man har levd en stund. Så kanskje jeg er en av dem som trenger mer modningstid, sier hun og ler.

– Har dere hatt reunion?

– He-he, nei, overhodet ikke. Jeg var dobbelt så gammel som de andre i klassen, og blant dem var det som nevnt folk med litt «særere» interesser enn meg. Men de var veldig hyggelige alle sammen.

– Du drømte egentlig om å bli lege, har du fortalt. Når skal du realisere den drømmen?

– Når jeg blir stor, kanskje? Nei – da jeg var 40, og begynte på utdanningen min, tenkte jeg på det, så tenkte jeg at det er jo syv år fram. Det er lenge det. Jeg kjente at jeg ville gjøre noe som går litt raskere. Når jeg nå ser tilbake som noen og sekstiåring, kunne jeg kanskje godt gjort det likevel.

– Men det er ikke for sent?

– Jo, nå er det for sent. Jeg får nøye meg med å være en god «kvakksalver».

– Hva gjorde at du droppet ut av videregående?

– Jeg droppet ikke ut, jeg startet aldri. Jeg tok realskolen i stedet, og deretter tok jeg handelsbrev ved Otto Treiders handelsskole. Elins mor var britisk. Hun traff Elins far, en marineoffiser, etter at hun kom til Norge som au-pair i 1952.

Det innebar nok et snev av kulturkollisjon. Elins ungdom var i 60-åra, da hele verden ble snudd på hodet. Det var vanskelig å kombinere med familiens kvinnelige overhodets oppfatning av at kvinner verken skulle jobbe, ta utdanning eller gå i jeans.

– Jeg hadde gjemt litt stæsj å pynte meg til fest med i sandboksen på trikkestasjonen, sier Elin.

– Mor vokste opp under helt andre forhold enn det «frie» ungdomslivet i Norge på 60-tallet, så hennes innfallsvinkel til arbeidslivet for kvinner var å «få en liten sekretærutdannelse så du har noe å falle tilbake på hvis du skulle bli enke». Det ble ikke stilt spesielt mange krav til meg med hensyn til utdannelse. Men den gang kunne man nærmest bare gå ut og finne en jobb som ung, og bygge på derfra. Og det var det jeg gjorde.

Hun blir tankefull.

– Jeg følte meg kanskje ufri, men i forhold til dagens ungdommer hadde vi stor frihet. Som sosionom ser jeg hvilket enormt press det er på ungdommen i dag. Vi tok og fikk mer ansvar, og ble tatt på alvor tidligere. I dag vokser mange barn opp uten trygge grenser og når de skal ut i voksenlivet er kravene større enn noensinne. Jeg er opptatt av at vi skal bli sett for det vi er og har. Det er så mye vi ikke kan eller bør. En bedre tilnærming er å spørre «hva kan du, hva vil du, hva ønsker du?».

– Hva betyr HR for deg?

– Den røde tråden er kunnskap om hva den enkelte kan bidra med og så sette dette i system som fungerer for helheten. Jeg har en dyp respekt for at det er mer hos den enkelte enn det man ser ved første blikk. Som sosionom og veileder er min innfallsvinkel alltid «hvilke ressurser har du og hvordan ser du for deg at disse egenskapenekan være din egen leder?»

– Jeg har alltid vært en av de som med hånden på hjertet kan si at jeg liker å jobbe med mennesker. Jeg er nysgjerrig og vitebegjærlig på mennesker. Hva er det som gjør at folk tikker? Hva kan vi bruke på en god måte? Jeg kan ikke leve uten mennesker og medmennesker rundt meg.

– For meg er de viktigste egenskapene som leder å være spørrende, lyttende, empatisk og utfordre mine medarbeidere. En god porsjon humor kommer man også langt med. Humor er utrolig viktig for meg – så mange vanskelige situasjoner det kan løse opp i hvis man bruker det riktig. Jeg er avhengig av humor. En dag uten latter er mislykket.

– Hva ler du av?

– De mest banale ting. Noen ganger kan det være litt pinlig. Jeg ler så tårene triller av en unge som synger falskt, men sjelden av såkalte humorprogrammer.

– Hvordan vil du beskrive din HR-rolle som den er i dag?

– Som leder av Sentralt brukerutvalg handler det om å se, lytte til og utfordre all den kompetansen som finnes i utvalget. Jeg er opptatt av å være løsningsorientert og være en samlende leder. Vi må se og ta de mulighetene som vi er gitt som et rådgivende organ for NAVs ledelse og bidra til endringer som kommer brukerne av NAV til gode. Denne lederrollen handler også om å inneha en koordinatorfunksjon – å være godt forberedt og orientert om hva bade NAV og brukerne er opptatt av og at vi sammen kan få til gode systemendringer og bedre løsninger. Da får vi bruker-med-virkning.

– Hva er det beste ved jobben din?

– Det beste ved jobben min i Kreftforeningen er å oppleve at å jobbe for bedre inkludering i arbeidslivet for kreftpasienter og pårørende gir gjenklang hos arbeidsgivere, og at de blir tryggere på at «det kan gå bra» å ansette eller beholde folk med nedsatt funksjonsevne. Det beste ved vervet mitt i NAV er å se at det nytter, at vi blir tatt på alvor og lyttet til, at våre råd har virkning og det igjen gir resultater for de som skal motta tjenestene NAV har.

– Og hva liker du minst?

– At ting tar tid. Jeg er en utålmodig person som gjerne vil se resultater raskt. Men med erfaring kommer – forhåpentligvis – også en bedre forståelse av at man noen ganger må la prosessene gå sin gang. Men det sitter langt inne.

– Hvordan har veien til der du er i dag vært?

– Mangfoldig. Jeg har jobbet i shipping, ambassade, sjåførskole, reklamebransjen, Manpower, sykehus, eget firma som coach og i Kreftforeningen – men det har vært en rød tråd gjennom hele karrieren – å bidra til at folk ser sine muligheter istedenfor begrensninger. Vi må gjøre hverandre gode. Da får vi samhandling.

– Den første jobben min etter handelsskolen var i shipping: Da jobbet jeg som kontordame, akkurat som mor ville. Litt artig den gangen var den store forskjellen i begynnerlønn mellom de som hadde artium og de som ikke hadde det. Med artium startet man på 30.000 kroner. Uten var den på 18.000 kroner. Jeg falt i siste kategori.

– Hvorfor er HR viktig?

– HR er viktig fordi man må se potensialet i sine medarbeidere og la folk ta i bruk både sin faglige kompetanse og sine menneskelige egenskaper. Bare ved å ha troen på at alle har noe å bidra med kan man oppnå resultater. En klok leder jeg snakket med sa at «like viktig for en leder – i tillegg til å være opptatt av resultater og økonomi – er å ta vare på den ansatte som person». Det mener jeg er en plikt hos alle ledere og noe flere kunne bli bedre på.

– Jeg har dyp respekt for de som jobber med HR og regner med at de i det store og hele tenker likt som meg i at de har en menneskelig ressurs å ta vare på, men jeg skulle nok ønske at flere ser den. Det er også å ha noen som er der og ser en arbeidstaker når han har personlige problemer på eller utenfor jobben som påvirker arbeidet. Men det er også å styrke ledere i sin funksjon. Hva gjør du som HR-sjef når en 30-årig ansatt plutselig dør, hva skjer når en får kreft, eller du oppdager mobbing på arbeidsplassen? Sjefer trenger også støtte og noen som ser deres behov. Det skulle jeg gjerne sett enda mer av i HR-feltet.

– Hvem vil du gjerne lese om i en senere HR-profil?

– Kari-Ann Norén, administrerende direktør i Clarion hotell Atlantic, Sandefjord. Jeg hørte henne første gang på en konferanse, og smittet av hennes entusiasme når hun snakket om arbeidsinkludering, å ansette mennesker som ikke er så «ansettelsesverdige». Hun er et fantastiske spennende menneske og en dyktig leder.

– Det er notert.

HR-profilen Elin Stoermann-Næss

Nåværende: Spesialrådgiver i Kreftforeningen

Beskrivelse (fra LinkedIn): Fagansvarlig for kreft og arbeidsliv - inkluderer politisk påvirkningsarbeid, samarbeid med private og offentlige aktører innen arbeidsliv/arbeidsgiversiden, helse- og forskningsmiljøene. Leder av Sentralt brukerutvalg - Arbeids- og velferdsdirektoratet. Medlem av diverse arbeids- og referansegrupper innen arbeids- og velferdssektoren. Medforsker i prosjekt "Kreftpasienter og arbeidsliv - hvordan klarer de seg?" Høgskolen i Sørøst-Norge Tilknyttet Finansforbundet - tilbud til medlemmer innen coaching (kriser, alvorlig sykdom, mobbing på arbeidsplassen mm)

Arbeidserfaring

• 2008 –> Spesialrådgiver, Kreftforeningen
• 2002 -> Eier, Aspekt
• 2002 -> Coach, Finansforbundet
• 1998 - 2008 Sosionom, Ullevål universitetssykehus

Utdanning

• 2009 - 2012 Senter for relasjonsstudier/Haraldsplass diakonale Høgskolen. Mellomfag, veiledning - individ og organisasjon (endringsledelse, konflikthåndtering mm)
• 1994 – 1997 Diakonhjemmets høgskole, Oslo, sosionom