Seniorene – morgendagens arbeidskraftsressurs

Det er og blir mangel på arbeidskraft i årene framover. Samtidig blir arbeidsstyrken eldre. I dag er én av tre over 50 år. Skal arbeidskraftsbehovet dekkes må derfor virksomhetene holde på seniorene lengre.

Tove Midtsundstad

Tove Midtsundstad, forskningsprofessor ved Fafo, kommer til Pensjonskonferansen 2023 som går 6. juni for å gi deg viktig kunnskap om hvordan beholde seniorene. Hun har sett på hvor mange og hvem som er i arbeid i 60-og 70-årene, hva som får seniorene til å bli – og hva får de til å slutte og hva arbeidsgiver kan gjøre for å holde på dem.

- Hva er årsaken til at det er mangel på arbeidskraft nå og forventet mangel i årene fremover?

- Når det gjelder mangel på arbeidskraft er det et sammensatt fenomen. Det skyldes både forventninger om økt behov for arbeidskraft i næringsliv og deler av offentlig sektor (særlig helse og pleie og omsorg) – og en reduksjon i andelen i befolkningen i yrkesaktiv alder. Sistnevnte har bl.a. sammenheng med demografiske endringer som færre barnefødsler, økt levealder og endinger i arbeidsinnvandringen.

- Demografi og økonomiske konjunkturer er ikke mine forskningsfelt, men situasjonen de beskriver gjør det viktigere enn noen gang å holde på de seniorene en har noen år til. 60-70-åringene blir, med andre ord, kanskje en av de viktigste kilden for å kunne dekke arbeidskraftsbehovet framover, sier Tove Midtsundstad.

- Hvis vi ser på eldres yrkesdeltakelse og pensjoneringsadferd, er noen bransjer mer utsatt enn andre?

- Det er stor variasjon mellom bransjer og sektorer. Særlig vil behovet for ansatte øke sterkt innen helse og i pleie- og omsorgssektoren pga. økningen i befolkningen over 80 år. Som alle vel har fått med seg etter at helsepersonellkommisjonen la fram sin rapport. Samtidig er det mange i disse sektorene som blir uføre før de når pensjonsalderen og mange som går av med pensjon tidlig – primært av helsemessige grunner og pga. store arbeidsbelastninger.

- I finanssektoren har behovet for ansatte derimot blitt redusert de siste tiårene grunnet teknologiske endringer. Sektoren har derfor redusert antall ansatte (særlig antall eldre) ved hjelp av sluttpakke. De har i tillegg en bedriftsinterne aldersgrenser som gjør at ansatte må gå av 2 år tidligere enn øvre aldersgrense i arbeidsmiljøloven. Med andre ord kunne en god del av disse nok ha vært i arbeid lenger.

- Andre eksempler er bussbransjen, som har også stort behov for flere sjåfører. De har riktignok mange ansatte over 60 år – men samtidig en del arbeidsmiljøutfordringer – så tidligpensjoneringen er høy. Tilsvarende i industrien, hvor det er mangel på arbeidskraft i deler av bransjen, samtidig som den helserelaterte tidligavgangen er høy. På den annen side ser en at flere industrioperatører enn før har valgt å jobbe en 2-3 år lenger etter at pensjonsreformen trådte i kraft i 2011.
Så bildet er sammensatt.

- De viktigste driverne er demografiske endringer, som påvirker forbruksmønster og etterspørsel etter varer og tjenester og dermed behovet for arbeidskraft i ulike sektorer og bransjer; teknologiske endringer, som både endrer, overflødiggjør og skaper nye jobber - og med det også endrer kompetansebehovet; befolkningens (og særlig eldres) økonomi og velstandsnivå, som bl.a. påvirker når den enkelte har råd til å gå av; og pensjons- og trygdesystemet og arbeidsmarkeds- og arbeidsmiljøpolitikken, som fastsetter kriteriene for når en har mulighet til å gå av (aldersgrenser og ytelsesnivå) og hvor lenge en får beholde jobben (aldersgrensene), om jobbene er ‘levelige’ og det tilrettelegges, om frafall forebygges osv.

- Vi har gått igjennom et par år med Korona hvor permittering og nedbemanning ble nødvendig, og nå i etterkant nedgang i norsk økonomi. Har eldre arbeidstakere blitt skjøvet ut av arbeidslivet som følge av tiltakene virksomhetene har gjort i disse årene?

- Nå har ikke jeg forsket spesielt på de kortsiktige endringene som følger av koronakrisen – men mitt generelle inntrykk er at det ikke har medført de helt store endringer verken i ledighetsnivå eller avgangsrater blant seniorene. De fleste eldre er jo dels beskyttet av ansiennitetsreglene – mange vil jo ha vært i lenge i arbeidslivet og på samme bedrift. Men blir de først ledige, så er langtidsledigheten generelt høyere blant eldre enn yngre – så det er vanskeligere for dem enn yngre å få seg et nytt arbeid når de først mister jobben.

- Gir rapportene svar på hva som skal til for at vi står lengere i jobb?

Rapportene kommer med en del generelle og bransjespesifikke forslag og eksempler på hva som kan gjøres for å få flere til å klare og til å ville stå lenger i arbeid. Hva dette konkret er presenterer jeg i foredraget, avslutter Tove Midtsundstad.

Tove Midtsundstad er forskningsprofessor (forsker I) ved Fafo Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning. Hun har en doktorgrad i sosiologi og et hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Hun har i over 30 år forsket på pensjon og seniorpolitikk, eldres yrkesdeltakelse og pensjoneringsadferd, og publisert en hel rekke rapporter og artikler innen disse temaområdene.

Flere artikler

Fire dagers uke
Personalpolitikk
Fire argumenter mot firedagersuke
Fire argumenter mot firedagersuke
Fleksibilitet
Personalpolitikk
Seks tips til fleksibilitet i arbeidslivet
Seks tips til fleksibilitet i arbeidslivet
Føtter foran peisen jul
Personalpolitikk
Sett deg selv på lading i jula
Sett deg selv på lading i jula