I september lanseres filmen «Kongens nei», som skildrer tre døgn i april 1940, da tyskerne invaderte Norge. Kong Haakons lederskap ble stilt overfor sin tøffeste utfordring noensinne, og han viste stort mot da han trosset okkupantene og egen regjering. HR Norge har invitert sine medlemmer til førpremiere på filmen den 15. september. Der vil du også kunne høre Fritt Ord-prisvinneren Robert Mood snakke om lederskap, beslutninger under usikkerhet og ansvar.
— «Kongens nei» bryter fundamentalt med mye av det lederskapet som utøves i dag, sier general Robert Mood i et intervju med HR Norge. — Det som er gjennomgangstonen når det oppstår kriser i dag er at det blir en diskusjon om en leder skal ta ansvar eller ei. Men lederskap er noe du har hele tiden, 24 timer i døgnet, året rundt, og du kan ikke fraskrive deg eller delegere lederskap.
Mood gikk av med pensjon fra Forsvaret den 1. august, 57 år gammel. Han har ikke tenkt å slutte å jobbe. Som selvstendig næringsdrivende skal han nå blant annet jobbe sammen med PRIO, og det er grunn til å tro at den frittalende eks-offiseren fortsatt vil sørge for å bli sett og hørt i samfunnsdebatten i tiden som kommer.
Det vakte oppsikt da Stiftelsen Fritt Ord annonserte at de hadde utpekt en offiser og embetsmann som prisvinner av en utmerkelse som gjerne forbindes med folk som snakker der andre tier. Og Mood har nok selv fått en og annen offentlig ansatt til å løfte et øyenbryn over morgenkaffen. Han har aldri nølt med å dele sine meninger om temaer som mer servile embetsmenn i beste fall ville tatt «på kammerset» med sin statsråd.
— Det var overraskende og gledelig å bli oppringt av styreleder Georg Fredrik Rieber-Mohn sent en kveld, selv om jeg av gammel vane koblet han til riksadvokatembedet og tenkte «hva har jeg gjort nå, siden påtalemakten ringer meg på denne tiden av døgnet?», ler han.
I pressemeldingen fra stiftelsen skriver de blant annet at «det er sjelden at høytstående embets- og tjenestemenn deltar så aktivt og modig i offentlig debatt. […] Robert Moods mange og debattvekkende bidrar er særlig viktige fordi vi lever i en tid da ytringsmulighetene for ansatte i flere deler av offentlig sektor er under betydelig press».
—Hva er drivkreftene bak all denne frittalenheten?
— Ja, si det. Deler av det henger nok sammen med at jeg aldri har romantisert militærvesenet. Det falt meg aldri inn da jeg vokste opp at jeg en dag skulle være 3-stjerners general. Lillesøsteren min kaller meg fremdeles «sersjanten», og det liker jeg godt. Jeg har aldri vært spesielt fascinert av våpen, store kjøretøy og store fly. Mitt engasjement har vært mer forankret i det idealistiske, Nansen og Amundsen. Både i de ti årene jeg brukte i Nord-Norge i forberedelsene til en sovjetisk invasjon og i tiden i Kosovo og Syria har jeg sett militæret som et virkemiddel for å bevare og skape fred. Å gå i kamp er et nødvendig onde, og det er nok i forlengelsen av et slikt ståsted jeg har funnet det helt naturlig å ta en stemme i samfunnsdebatten.
— Hva har det kostet deg å være så frittalende?
Han tenker seg om.
— Egentlig ingen verdens ting. Jeg har aldri opplevd at jeg har gjort noe annet enn å sette ord på noe folk flest forstår, være med å opplyse samfunnsdebatten innenfor rammene av å være en embetsmann som er ytterst lojal i forhold til politiske beslutninger. Det har vært noen kritiske røster, og litt pepper har jeg fått, men alltid innenfor rammen av faglige diskusjoner.
En av de som har vært kritiske, er Kristin Clemet, daglig leder i Civita, som i et innlegg på sin blogg argumenterer for at embetsmenn ikke har samme ytringsfrihet som andre offentlige ansatte.
— Kristin og jeg har ulike ståsted. Gjennom hele min karriere har jeg lagt vekt på at lederskap handler om å kommunisere. Det er ingen grunn til at Forsvaret skal være en lukket musling. Jeg har ønsket å fortelle historiene om alle de flotte unge gutter og jenter som går ut i felt og er aller stoltest når de kommer tilbake og alle fem magasinene er fulle fordi det ikke ble nødvendig å løsne skudd. Det soldatene våre står for et verdibasert lederskap som er viktig, og når de kommer hjem må vi anerkjenne dem tydelig og ta vare på dem. Historiene fortjener å bli fortalt, og jeg har hatt en sterk motivasjon for å fortelle dem.
— Jeg spurte meg litt rundt om deg før dette intervjuet, og et ord som gikk igjen var «integritet». Hva tenker du om det?
— Det er jo hyggelig å høre. Integritet er mangelvare, ikke minst i det politiske liv, hvor man får inntrykk av at den eneste rettesnoren er politisk gevinst og flere velgere, i stedet for det lederskapet som kreves i en veldig utfordrende situasjon. I stedet for en reell debatt pakkes alt inn av kommunikasjonsrådgivere som enten bortforklarer eller unnlater å sette ord på vår tids store problemer.
— Hva er vår tids store problemer som vi ikke setter ord på?
— For eksempel klimautfordringene og Norges rolle i det. Selv om en ønsker å utfordre holdet i forskningen er Norge i en posisjon hvor vi kan sette oss som mål både å gi våre innbyggere et bedre liv og få miljøgevinst.
— En annen utfordring er den voksende fremmedfrykten. Det er i ferd med å bli en av Europas store svøper. Å stimulere fremmedfrykt skaper konfrontasjon, dårlig integrasjon, parallellsamfunn, vold og i verste fall krig. Og det er ikke de andre som er problemet, det er oss. Måten vi, og ikke minst våre ledere, møter problemene på. I stedet for å lede bort fra denne fremmedfrykten, leder de oss mot den.
Han siterer William Golding og «Lord of the flies», boken om barna som strandet på en øde øy og dannet klaner av «oss» og «dem».
«Maybe there is a beast [...] maybe it's only us.»
Søk
Min side
