Hva smarte hjerner vet om hvordan hjerner blir smartere

La oss si det som det er: Vi ansetter først og fremst folk for det som sitter mellom ørene deres. Friskere hjerner gir friskere virksomheter. Men hvordan holder vi best hjernen i trim? Kan vi trene hjernen og tenke oss friskere?

«Ja», er svaret fra spesialist i klinisk nevropsykologi Tomas Myklebust. Han vet hva han snakker om. Jobben han utfører på Ullevål sykehus er blant annet å hjelpe mennesker med alvorlige hodeskader. Han er levende opptatt av å holde seg oppdatert om ny kunnskap om hjernen. På Kompetansedagene til HR Norge deler han sin kunnskap med HR.

— HR kan utvilsomt ha stor nytte av å kjenne mer til hva som fremmer og hemmer læring, rent fysisk, sier han. — Jeg representerer et vitenskapelig ståsted som tar utgangspunkt i hva vi vet om hvordan hjernen fungerer, både fysisk og psykologisk. Vi vet stadig mer om prosessene, og det gjør at vi kan gripe inn og fasilitere det rent praktisk.

Nyere forskning har avlivet mange myter om hjernen. En av de er at vi ikke danner nye hjerneceller.

— Det er en klassisk myte at vi er utstyrt med et visst antall hjerneceller, sier Myklebust.

— Vi vet nå at det blir dannet nye hjerneceller hele tiden, men det tar lengre tid enn for andre celler i kroppen. Og, fordi hjernen er konstant opptatt av å spare energi, dør celler som ikke brukes og produksjonen bremser opp. Måten å holde produksjonen i gang på og cellene aktiver er å lære nye ting.

Den aktiviteten som har sterkest effekt på dette er fysisk aktivitet. Men alt vi sier, tenker og gjør endrer våre hjerner, ifølge Myklebust.

— Det som skjer i hjernen under læring er at den endrer seg fysisk, og når hjernen endrer seg, endrer vi oss som mennesker også. Vår personlighet endrer seg.

En annen myte er at vi bare bruker 10-20 prosent av hjernen vår. — Det er både sant og usant, sier Myklebust. — De 80-90 prosent vi ikke bruker intellektuelt brukes til å holde en rekke forskjellige systemer i gang. Det krever enorm datakraft bare å flytte en arm. Vi kan lage algoritmer som kan slå Magnus Carlsen i sjakk, men skal vi i tillegg lage en robot som flytter brikkene på brettet ville det krevd vesentlig mer.

En tredje myte beslektet med hjernemytene er at våre genetiske disposisjoner er hugget i stein, og vil være de samme gjennom hele livet. Et relativt nytt forskningsfelt, epigenetikk, er viet til hvordan våre handlinger endrer våre gener. Og enda mer interessant: når våre gener endrer seg, endres også genene til barn som unnfanges med dine «nye» gener.

— Vår kunnskap om dette er helt i startfasen, men det er mye som tyder på at du ikke bare kan endre genene dine gjennom dine handlinger, endringene går også i arv til neste generasjon. De mest optimistiske mener at prosessen er såpass aktiv at det kan bidra til å forklare hvorfor to barn er så forskjellige. Det kan være fordi genene til foreldrene har endret seg.

— Dette må du forklare nærmere.

— Hvis du får et barn og bruker småbarnsperioden til å lære deg en ny egenskap, for eksempel å sykle, eller spille piano, vil ditt neste barn være bedre disponert for å sykle eller spille piano enn ditt første. Det du gjør eller ikke gjør bidrar til å slå gener av eller på, og endringene går videre til neste generasjon.

Disse oppdagelsene sementerer sammenhengen mellom utvikling og læring. Så lenge du lærer, vokser du som menneske, din personlighet endrer seg, ditt arvemateriale endrer seg.

Tomas Myklebust forteller også at hjerneforskningen har lært oss mye om hvordan læring faktisk skjer, og hvordan vi selv kan påvirke det.

Det handler om kjemi, og fascinerende nok er det igjen en sammenheng mellom vekst og læring. Når du som barn skal vokse, skiller leveren ut et hormon kalt IGF1. Det samme hormonet vil du finne igjen i hjernen når den går inn i en intens læringssituasjon.

— Vi lærer på tre forskjellige måter, forklarer Myklebust. — Den første er kjemisk, og skjer umiddelbart. Har du en dårlig dag, kommer på jobb og alle rundt deg ler og er glade, endrer hjernen din seg kjemisk der og da. Det som tar litt lengre tid er hva vi kaller synaptogenese, som rett og slett er at det danner seg nye forbindelser mellom hjernecellene. Det kan ta 24-48 timer. Klassisk eksempel er når du pugger. Når du legger deg om kvelden føler du at du ikke har lært noe. Men mens du sover konsolideres den nye kunnskapen.

Den tredje måten har vi allerede vært innom: det er nydanning av hjerneceller. Det tar tid, månedsvis, kanskje år, og de nye cellene må altså brukes, ellers dør de.

— Hva betyr dette for HR?

— Det handler om å skape jobbarenaer hvor folk føler at de kan utvikle seg. Mestring og utvikling er de sterkeste motivatorene for trivsel, og stimulerer til økt arbeidsinnsats.

— Er rutiner hjernens fiende?

— Struktur i større grad enn rutine er nok helt avgjørende for dette. Men det handler også om hvem som definerer rutinene. Er det arbeidsgiver eller arbeidstakeren selv?

— Så hjerneforskningen bekrefter Daniel Pinks populære «mestring, mening og selvråderett»?

— I arbeidslivet er han inne på noe helt sentralt, ja. Mange vil si at dette er en overforenkling, så vet vi også at verden er komplisert, og det å gjøre den enkel krever ekte genialitet. Klarer man å fokusere på de tre stikkordene fra Pink, sparer man også mye stress og ivaretar de viktigste faktorene for et lærevennlig arbeidsmiljø.

— Når kan vi bli smartere ved å ta en pille?

— De pillene finnes allerede. Hodeskader gir ofte en slags mental «treghet». Ved å bruke et amfetaminlignende stoff kan man «booste» hjernen i gang igjen. Men det er veldig individuelt og ingen universalløsning. Et kjemisk stoff kan ha god effekt på en del av hjernen og virke helt annerledes i andre deler av den.