– Vi har gjort det mye lettere å hoppe av arbeidslivet, fullt og helt, mener Even Bolstad, daglig leder i HR Norge.
- Det er først og fremst interessegruppene som har drevet frem at pensjonsalderen skulle økes til 72. Rent samfunnsøkonomisk var ikke problemet at 67-åringene ikke fikk jobbe så lenge de vil. Mot slutten av sekstiårene har de fleste forlatt arbeidslivet uansett. Effekten hadde vært mye større om man fikk stoppet lekkasjen på alle dem som forlater arbeidslivet på 65,63, 60 – og enda tidligere enn det. I tillegg vet vi at utsiktene til å «måtte» beholde folk opp mot 70 faktisk kan bidra til at noen virksomheter siler enda tøffere og målretter avgangpakker godt ned i 50-årsalderen. Noen av tiltakene som kunne gitt effekt er imidlertid politisk upopulære. Mye tyder f. eks. på at en generell adgang til midlertidig ansettelse for personer over la oss si 60 år som alternativ til den utvidelsen av aldersgrensene som nå er gjennomført isolert sett ville ha større effekt på sysselsettingen av de eldste aldersgruppene.
- Mye handler om å få stadig nye utfordringer. Kanskje til og med bytte arbeidsgiver som en del av senkarrieren. Våre undersøkelser viser at «folk flest» tror det er tilnærmet umulig å bytte jobb når du blir 55-56 år. Selvsagt er det ikke umulig. Men det er svært mye mer krevende. I tillegg bidrar AFP-ordningen til å låse folk inne. Det er ganske så tragisk, sett opp mot at en 55-åring ideelt sett skulle ha minst 15 år igjen i arbeidslivet. For alt for mange gjelder det å klore seg fast der man er.
- Det er forskjell på folk. Noen har sin fulle arbeidskraft i behold langt opp i 70-årene og kanskje lengre enn det. Andre er reelt utslitt langt ned i 50-årene. Mange får også andre prioriteter når barna er ute av huset, huslånet er nedbetalt, det er reiser man gjerne skulle gjennomført, ektefelle pensjonerer seg og det kanskje dukker opp et barnebarn eller fire. Vi har gjort det mye lettere å hoppe av arbeidslivet, fullt og helt. Men vi er ikke like flinke til å legge til rette for nedtrapping. Jeg tror vi i fremtiden kommer til å se langt flere virksomheter som tilbyr enda mer fleksibilitet. Dels fordi de ønsker å beholde attraktiv arbeidskraft, dels fordi stadig flere er i jobber hvor det er mulig. Det betyr også at fleksibiliteten kan bli brukt enda mer selektivt. Selv om noen får mulighet betyr det ikke at alle får rettighet.
Ikke alle kan tilby fleksible arbeidsordninger. Og noen jobber er så fysisk krevende at godt voksne fort sliter med å levere bra nok til å forsvare lønnen sin. Men jeg har selv ansatt 60-åring på deltid hvor vi hadde uformell avtale om «jobbe på vinteren, men ta mest mulig fri om sommeren og når det er godt vær». Det er en av mine beste ansettelser, noensinne. Og senest nå i sommer hadde vi en 61-åring som fullførte masterutdanning. Selvsagt må det fylles på når man har mange år igjen, gjennom formell kompetanseutvikling så vel som arbeidsoppgaver som utfordrer deg. Men det stiller også krav. Den som har kommet inn i senkarrieren må strekke seg og ta de mulighetene som byr seg. Å tro at man kan surfe inn i solnedgangen på erfaring og tidligere prestasjoner kan man stort sett bare glemme. Den enkelte må ta ansvar for å holde seg relevant.
Du kan lese hele saken i Dagbladet pluss her.
Les mer:
/fagområder/rapporter-omtale/alx-hr-norge-og-tns-gallups-halvarlige-arbeidslivindeks/arbeidslivsundersokelsen-alx-aldersmas-blir-selvoppfyllende-profeti
/fagområder/arbeidsgiverforhold/personalpolitikk/vil-du-vaere-med-sa-heng-pa
/presse/elendig-oversikt-over-kompetanse-i-norske-virksomheter
/presse/hr-norges-kompetansepris-2018-til-garantiinstituttet-for-eksportkreditt
Søk
Min side
