Norge ligger bedre an enn flere andre i verden, sier Daglig leder i HR Norge, Even Bolstad til Innomag.no
– Norge har en av verdens laveste lønnsspredninger – lavtlønnede i Norge er internasjonalt ekstremt høytlønnet, mens høytlønnede i Norge har relativt moderat lønnsnivå sammenlignet med tilsvarende stillinger ute.
Kapitalismen i sin rene form er en av de viktigste driverne for at «kaken» som er til fordeling i verden i dag er så stor – dramatisk mye større enn i noen generasjon før oss. Samtidig fordeles kakestykkene stadig skjevere. Thomas Piketty er vel den som fremfor noen har satt på dagsorden at «faktorinntekten» - det vil si fordeling mellom arbeid og kapital - fordeles stadig skjevere. Mer og mer tilfaller kapitalen. Så lenge man ikke klarer å beskatte kapital likt på tvers av landegrenser, er det vanskelig å kjempe i mot. For er man ikke konkurransedyktig flytter kapitalen og den vekstmotoren den representerer seg andre steder. Man blir sittende igjen med likere fordeling men mindre å fordele. Alle får da fort mindre
Parallelt med dette blir kompetanse kapital, mer enn noen gang før. Også den flyter. Et langsiktig globalt scenario er at lønn for kompetanse i større grad kommer til å konvergere innenfor bransjer og kompetanseområder, og da ikke innen det enkelte land slik som særlig de nordiske landene har hatt tradisjon for. Sagt på en annen måte: Lønnsnivået på utviklingsingeniører i Norge kan komme til å bli mer kalibrert mot utviklingsingeniører i Tyskland og USA enn mot produksjonsarbeidere på Kongsberg.
Vi må skille mellom lønn og fordeling. Lønn blir i hovedsak definert av bidrag til verdiskaping og markedsmessige forhold, mens fordelingspolitikken styres av skatter, avgifter og trygder/støtte/subsidiering. Lønn er forhandlingstema – fordelingspolitikken styres gjennom stemmeseddelen.
Norge har en av verdens laveste lønnsspredninger – lavtlønnede i Norge er internasjonalt ekstremt høytlønnet, mens høytlønnede i Norge har relativt moderat lønnsnivå sammenlignet med tilsvarende stillinger ute. Utjevningen har tradisjonelt vært ført videre gjennom skatt, toppskatt og helt inn i pensjonssystemet. Det er dette vi kan lese ut av den såkalte «GINI-koeffisienten».
Noen hevder at dette er gull i forhold til innovasjon og «kreativ destruksjon», som Schumpeter snakket om. Når høytlønnede er billige, blir det også billigere å drive nyutvikling båret frem av høy, spiss og ettertraktet kompetanse. I Finland, som er egalitære som oss, snakker de om at Nokia aldri ville vært mulig om ikke IKT kompetansen hadde vært så billig i den perioden Nokia mobil bygde seg opp. Tilsvarende representerer høytlønnet lavkompetanse en stimulans til å automatisere, digitalisere og overflødiggjøre eller utvikle kompetanse som ikke forsvarer lønnen sin med sitt arbeid. Dermed stimuleres fornyelse og kompetanseløft. Dette driver hele samfunnet. Du finner ikke så mange piccoloer på norske hoteller. De er blitt IT-ingeniører eller journalister i stedet.
Norge har svært høy inntektsmobilitet. Din lønn bestemmes i mindre grad i Norge av hva foreldrene dine tjente enn i de aller fleste land. Men vi har fortsatt relativt lav utdanningsmobilitet. Er mor uten utdanning er sannsynligheten for at du osv, tilsvarende skaper ofte akademikerforeldre en ny generasjon av akademikerbarn. Dette til tross for de fantastiske verktøyene som for eksempel gratis høyere utdanning og Statens Lånekasse representerer.
Ingen er tjent med at vi «avoppfinner» globalisering og kapitalisme. Det er den vi kan takke for velferden vår. Dessuten er det ikke mulig, uten dramatisk endring av den globale verdensorden. Men kapitalisme må også reguleres, for å kunne kalles nettopp det. Det har vi visst helt siden Adam Smith. Og der sliter vi når kapitalismen så til de grader er grenseløs.
Samtidig vet vi at det er kompetansen vi skal leve av i fremtiden. Om ikke vi klarer å løfte både spiss men i minst like stor grad bredde i det norske samfunnet, er det stor sannsynlighet for at vi i stor grad konvergerer med dem rundt oss. Og siden vi er et av verdens mest privilegerte samfunn, betyr det fort å «konvergere ned». Det vil igjen kunne drive frem ulikheter som skaper arbeidsledighet, utenforskap, sosial uro og så videre. Da synker også samfunnets evne til total verdiskaping, som igjen svekker grunnlaget for å finansiere de strukturene i samfunnet som har fungert så godt i tiden vi har bak oss. Spiralen går nedover og scenariene som ILO trekker opp kan slå til også hos oss. Kanskje er en av de største truslene vi står overfor i så henseende i dag lavt utdannede gutter som blir igjen på landsbygda og underpriviligerte innvandrere som opplever at håpløshet går i arv. Det er utenforskap som skaper hva noen kaller «svenske tilstander» - ikke innvandring som sådan.
I dag er det vi som er «annerledeslandet». Men det er ikke naturgitt at det skal være slik i fremtiden også. I det perspektivet er det greit å minne oss selv om at vi scorer ganske så middels på for eksempel OECD sine rangeringer av nasjonalt kompetansenivå. Vi har mye å gå på. Og det er ikke sikkert at vi nok en gang skal være det landet som ligner mest på min gamle barnebokhelt «Gutten med Gullbuksene» som stakk hendene i sine magiske bukser og fant noe nytt og spennende. Som for eksempel olje.
For å tilføre enda et lag med kompleksitet:
Land med lav velferd og høy kompetanse, eller hvor kompetansen hos enkeltpersoner er høy men inntekts- og velferdsnivå til dem som er bærere av kompetansen, opplever lett «brain drain». Det er for eksempel hva Irland opplevde etter sin store nedtur, de baltiske landene har vært gjennom.
Les mer om rapporten på Innomag.no her.
Les rapporten her.
Søk
Min side
