Vi trenger ingen generell endring i aldersgrenser for retten til å stå i arbeid for at Davy Watne skal kunne fortsette i TV 2. Alt vi trenger er at kravet om likebehandling fjernes.
I et leserinnlegg i BT 17. mars gjør Bjørn Siem Knudsen, masterstudent og sentralstyremedlem i FpU, den klassiske feilen å koble rett til å stå i stilling til mulighet for det samme. Han viser til at engasjerte personligheter som Davy Wathne og Frank Aarebrot bør få lov til å jobbe etter at de passerer ordinær pensjonsalder.
Vi vet ikke hva TV 2 tenker om Dayy Wathne, men vi vet at tvungen pensjonering er et reelt problem i norsk arbeidsliv som koster oss mange verdifulle ressurser.
Løsningen er imidlertid ikke en heving av aldersgrensen til 70 år, slik regjeringen nå legger opp til. Løsningen er å fjerne kravet om likebehandling av alle arbeidstakere.
I HR Norge registrerer vi at kravet til konsistent behandling av arbeidsgiverne oppleves som en «felle» de må unngå, siden det å behandle alle likt er vilkår for å kunne kreve at noen som helst skal kunne gå på bedriftsfastsatte aldersgrenser.
Derfor vegrer de seg for å tilby enkeltpersoner og eventuelt grupper av ansatte videre ansettelse. De vet at hvis de sier ja til en, kan de ikke si nei til andre.
Uansett er det tvilsomt om det vil komme en flom av aldrende arbeidstakere som krever å få stå i jobb lenger. I en undersøkelse som HR Norge og TNS Gallup gjennomførte for kort tid siden, kom det frem at det kun er en brøkdel av de som i dag er i jobb som faktisk ønsker å stå ut over dagens aldersgrenser.
Det gjør at utvidelse av aldersgrensene til opp i syttiårene vil berøre svært få direkte. Samtidig kan det ha stor indirekte betydning ved at de som ikke fullt ut mestrer kravene i arbeidslivet blir presset ut på et tidligere tidspunkt enn i dag.
Sagt på en annen måte: Stilt overfor muligheten av at en sekstiåring kan fortsette til hun er 72 i stedet for dagens 67, vil kanskje virksomheten gå til oppsigelse og avslutte arbeidsforholdet sju år tidligere enn det de gjør i dag, og som strengt tatt er nødvendig.
I tillegg kan det å få jobb etter fylte femti bli enda vanskeligere enn det er i dag.
En enkel måte å gi rom for de som kan og vil, og som virksomheten har behov for, ville være å beholde en aldersgrense rundt sytti år, og samtidig åpne for at det inngås midlertidige ansettelser ut over ordinært pensjoneringstidspunkt.
Med en slik ordning kunne de fleste som faktisk vil slutte få en verdig avgang fra arbeidslivet, mens de som vil, kan og bør jobbe videre får lov til det.
Med et slikt definert, gjensidig stoppunkt kunne man brukt anledningen til å se på arbeidsmengde, rolle, lønn og lengden på ansettelsesforholdet i en større helhet.
Vi er redd for at det som nå foreslås faktisk kan få større skadevirkninger enn lovgiver har sett for seg. Ikke for de som er friske, raske med høy kapasitet langt opp i årene, men for de mange som det butter litt mer for mye tidligere i karrieren.
Søk
Min side
