Lønnsoppgjøret ender i konflikt

Artikkelen ble første gang publisert i HRmagasinet nr. 2 2024 side 38/39

Dette var året da AFP skulle fornyes. Men solidariteten viste sin begrensning, da Fellesforbundet ble utfordret til å dele godene med LO-kolleger i andre forbund. Dermed ble det også bråstopp for planen om et samordnet oppgjør. I stedet starter den møysommelige prosessen med å revidere de hundredevis av avtalene som til sammen utgjør det norske tariffsystemet.

De aller fleste av disse oppgjørene plankes inn, på rammen og uten mye fuzz. Det er også all grunn til å tro at det vil gå greit med frontoppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk Industri, selv om de nok kommer til å havne i mekling rett over påske. Men behovet for mekling skyldes ikke primært dem som går i front, det handler mer om at Riksmekleren skal bindes opp til «Rammen», som fasit for alle dem som kommer bak. I tillegg er det litt for lett å stemme ned en forhandlingsløsning. Da er neste stopp Riksmekleren. Sier man derimot nei til skissen fra Riksmekleren, er det rett ut i streik.

«Årets oppgjør handler stort sett bare om penger», sies det. Hvorfor kommer vi likevel til å få arbeidskonflikter?

Her er åtte grunner.

1. Strekk i laget
   Her om dagen var jeg innom en bensinstasjon i en typisk hyttekommune. Og kom i prat med de som jobbet der. «Du vet, det er bare de hyttene som er påbegynt som fullføres nå. Det er permitteringer og oppsigelser over hele fjøla, og det går fra vondt til verre”, sa de ansatte. For sånn er ståa nå, det er strekk i laget. Noen norske virksomheter går svært godt, særlig blant dem som lever av eksport og får drakraft av svak norsk krone. Mange av dem del av frontoppgjøret. Men «rammen» fra eksportindustrien kan knekker ryggen til en hyttebygger eller sportsforretningen rett ved siden av, som ikke har i nærheten den samme lønnsevnen. For ikke å snakke om når «rammen», lavere skatteinntekter og høyere sosiale kostnader treffer en allerede skjør kommuneøkonomi.
   
2. Noen har hentet ut mye i fjor
   «Gratulerer med raust oppgjør. Men du får ikke mer utbetalt, for de pengene fikk du i fjor»
   Staten dundrer inn i oppgjøret med rekordhøyt overheng. Noe skyldes «korte» penger; det vil si tillegg som ikke får betydning ut over det året det gis. Ikke bonuser slik det av og til er i næringslivet, men aktivitetsbaserte tillegg som staten er så full av. Denne gangen er det Forsvaret det pekes på. Putin har gitt økt inntekt til norske offiserer og sivilt ansatte. I tillegg er det mye som tyder på at statlige ledere har brukt «egne» penger i lokale oppgjør, for å holde på kompetanse. Som de ellers kanskje måtte kjøpt inn i form av konsulenttjenester eller vikartjenester. Og da til langt høyere pris.
   
3. Penger handler også om profil
   LO vet at deres medlemmer får mest dersom pengene fordeles sentralt. Arbeidsgiverne i privat sektor ønsker at pengene skal deles ut lokalt, først og fremst for å ta vare på de virksomhetene som sliter mest. Dette får de støtte for hos de arbeidstakerne som vet at økt lønn fort kan være ensbetydende med konkurs, oppsigelse og arbeidsledighet.
   Innen offentlig sektor vet Akademikerne og delvis også Unio at de sitter på kompetanse som arbeidsgiverne sliter med å få fatt i – og er villige til å betale for. Det er den enkle forklaringen på hvorfor de heller vil ha forhandlinger lokalt enn sentralt
   
4. LO og Staten vil ha tannpastaen tilbake på tuben
   I privat sektor, forhandler man en og en avtale. I staten har man tradisjonelt forhandlet sentralt, med en avtale og LO i førersetet. Men siden 2016 har Akademikerne Stat hatt en egen hovedtariffavtale i staten, forhandlet egen ramme som igjen er sendt lokalt for fordeling. For to år siden gikk også Unio Stat over på en slik avtale. Regjeringen har sagt de gjerne ha ting tilbake slik de en gang var. Det ønsker også LO. Setter staten som arbeidsgiver makt bak kravene, blir det streik innenfor statlig sektor. Garantert.
   
5. «Rammen» som gulv for det som kommer senere
   Hele systemet hviler på at noen skal gå først og legge rammen for dem som kommer senere. Det er en «ramme» - ikke et gulv. Men mange kommer til å prøve å få med seg litt ekstra. Også de «som i prinsippet» er for frontfagsmodellen.
   
6. «Makta»
   Jeg bare stilte det naive spørsmålet: «Hvorfor NHO er så tette med LO?» Svaret var klink tydelig. «Dels fordi NHO historisk har handlet om industri, og industrien det har vært LO sitt domene. Men like mye fordi Fellesforbundet styrer offentlig sektor-delen av LO, LO styrer Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiet styrer landet». Jeg fikk dette lynkurset i maktstrukturer for 25 år siden. Siden den gang har kjøttvekta både innenfor og mellom foreningene endret seg, samtidig som størrelser på både sektorer og bransjer har endret seg. Det har også vært endringer i partipolitisk tilslutning. Når andre fagforeninger nå utfordrer Makta, knaker det i de etablerte strukturene. Hvis noe knekker, kan det fort ende opp i konflikt.
   
7. Det handler om mennesker - også i forhandlingsrommet
   Lønnsoppgjøret har egentlig vært i gang i lang tid allerede. Krav bygges opp over tid, og forventningene det samme. Summen er urealistisk, uoppnåelig og rett og slett også ødeleggende - både for virksomheter, arbeidsplasser og A/S Norge. Ha derfor respekt for den tøffe jobben som gjøres av sentrale tillitsvalgte, ikke bare i forhandling over bordet, men også i å håndtere vanskelige prosesser med egen delegasjon. Klarer de ikke å håndtere dette krysspresset, eller mister autoriteten blant sine egne, kan ting fort gå galt. Det har skjedd før, og kommer garantert til å skje igjen.
   
8. Gammelt gnag og kamp mot styringsretten
   De fleste som nå skal ut og forhandle har investert mye i gode personlige relasjoner. Likevel er det også mange som sliter. Opplever motparten at du har oppført deg dårlig i tiden siden siste oppgjør, eller rett og slett ikke har tilliten som skal til, så kan i utgangspunktet små uenigheter bli vanskelig å håndtere. Noen spørsmål er vanskelige, uansett. Et slik er «lokal aksjonsrett», som utfordrer arbeidsgivers styringsrett. De hjørnestolpene flytter man ikke sånn uten videre, i hvert fall ikke i privat sektor. Ikke bli overrasket om det blir tema for konflikt utpå våren.
   

Det er mye som kan gå galt. Så vet vi også at vi i Norge har sterk tradisjon for å løse uenigheter på en konstruktiv og god måte. Vi bygger på tillit, respekt, det å ville hverandre vel - flinke folk på begge sider av bordet og et meklerkorps som virkelig gjør jobben sin. Det går som regel bra.

Jeg håper jeg tar feil, men jeg tror likevel på en ganske travel vår for Riksmekleren og folkene hans. Det gjelder å lade batteriene gjennom påsken, for når den er over starter kjøret.