Vikarbyrådirektivet ble utarbeidet i EU-systemet med flere formål: Både å sikre innleide vikarer rettigheter men like mye for å heve vikarbyråenes status som arbeidsgivere i alle land innenfor EØS-området. Likebehandling på tross av ulikheter er et meget viktig prinsipp i EU-retten, også når det gjelder rett til etablering og arbeidsvilkår.
Debatten i Norge og de regler vi nå har i arbeidsmiljøloven viser likevel at vi i norsk rett prioriterer vernet om arbeidstakerne spesielt høyt. Nyere praksis fra EU- og EFTA-domstolene viser også dette.
I Norge har vi egne nasjonale regler som setter strenge vilkår for å faktisk ha adgang til å leie inn arbeidskraft. Fra 1. juli får vi i tillegg det såkalte "solidaransvaret", som gjør innleiende virksomhet solidarisk ansvarlig for at bemanningsforetaket gir arbeidstakerne de lønns- og arbeidsvilkår de skal ha.
Arbeidsmiljøloven § 14-12a innebærer at "Bemanningsforetaket skal sørge for at utleid arbeidstaker minst sikres de vilkår som ville kommet til anvendelse dersom arbeidstaker hadde vært ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid".Dette likebehandlingsprinsippet skal gjelde blant annet lønn, arbeidstid og ferie.Hva som omfattes ville utgjøre en artikkel i seg selv, ikke minst når man setter spørsmålet i sammenheng med spørsmålet om den innleide i tilfelle skulle vært fast eller midlertidig ansatt. Hovedpoenget er likevel at bemanningsforetaket ikke nødvendigvis skal gi de samme vilkår som den de vikarierer for, men de samme vilkår som de ville fått dersom de hadde blitt direkte ansatt selv.
Sammen med likebehandlingsprinsippet utformet man i Norge en ekstra beskyttelse for de innleide arbeidstakernes rettigheter ved å gi innleiende virksomhet solidaransvar for utbetaling av lønn, feriepenger og eventuell annen godtgjøring etter likebehandlingsprinsippet. Får ikke den innleide sin lønn eller mindre lønn enn han har krav på, kan han kreve dette direkte av innleiende virksomhet, uten først å ha forsøkt å få dekket sitt krav hos arbeidsgiver(bemanningsforetaket). Solidaransvaret inntrer kun dersom vikaren skriftlig fremsetter sitt krav overfor innleiende virksomhet innen tre måneder etter kravets forfallsdato. Innleiende virksomhet har da en frist på tre uker til å betale. Det er også vedtatt en endring i ferieloven § 11 sjette ledd som bestemmer at innleier, sammen med utbetaling av lønn som det er fremsatt krav om i henhold til solidaransvaret, samtidig skal utbetale feriepenger på det aktuelle lønnskravet.
Solidaransvaret avgrenses mot konkurstilfeller, slik at vikaren ved en konkurs, må rette sitt krav mot konkursboet eller den statlige lønnsgarantiordningen, og ikke mot innleie. Reglene om solidaransvaret trer i kraft fra 1. juli 2013.
Solidaransvaret er ikke direkte regulert i direktivet. Dette ansvaret ligger derfor ikke innleiende virksomheter i alle EU og EØS-land. Solidaransvaret er imidlertid et av de "godkjente" tiltakene som medlemsstatene kan innføre med hjemmel i art 10 for å sikre etterlevelsen av likebehandlingsprinsippet. Art 10 gir generelle føringer om dette (dansk):
"1. Medlemsstaterne påser, at der kan træffes passende foranstaltninger, hvis et vikarbureau eller en brugervirksomhed ikke overholder dette direktiv. De sørger navnlig for, at der findes passende administrative eller retslige procedurer til at sikre, at de forpligtelser, der følger af dette direktiv, kan håndhæves."
Solidaransvaret er implementert i noen land. Spørsmålet omen ordning med solidaransvar er en akseptabel restriksjon har vært til behandling i EU-domstolen.
For arbeidsgivere i Norge gjør solidaransvaret det ekstra viktig å ha god kommunikasjon med de bemanningsforetak man benytter, og forsikre seg at bemanningsforetaket er seriøst og oppfyller kravet til likebehandling. På denne måten kan innleiende virksomhet sikre seg mot krav på lønn fra innleide arbeidstakere man reelt sett allerede har betalt for. Innleier vil også kunne medvirke til å minimere risikoen for slike krav mot selskapet i medhold av solidaransvaret ved å oppfylle den såkalte informasjonsplikten sin. Bemanningsforetaket skal som nevnt ovenfor sørge for at den innleide vikaren får samme lønns- og arbeidsvilkår som om vedkommende var ansatte direkte hos innleier for å utføre samme arbeid. For å kunne oppfylle dette kravet er bemanningsforetaket avhengig av å få tilstrekkelig relevant informasjon fra innleiende virksomhet. Oppfyller ikke innleiende virksomhet sin informasjonsplikt risikerer bemanningsforetaket å betale feil lønn, og dermed øker sjansen for at den innleide vikaren bruker solidaransvaret og krever lønn direkte fra innleier.
Det er derfor viktig å kjenne til praksis og regler fra ulike virksomheter og fra ulike land.
Advokat Kari Bergeius Andersen og advokatfullmektig Iuliana Pedersen, begge i Advokatfirma SBDL, har skrevet denne artikkelen.
Søk
Min side
