Saken gjaldt to ansatte i et bemanningsforetak som var blitt utleid til et selskap som i lang tid hadde hatt et bonusprogram for sine ansatte. De ansatte fikk kr 45 000 – 75 000 per år i bonus, men de innleide fikk ikke bonus. Bonusen var betinget av selskapets måloppnåelse og ikke basert på individuelle prestasjoner. De innleide fikk rettens medhold i at de hadde rett på bonus etter likebehandlingsreglene.
En viktig regel som sikrer likebehandling for ansatte i bemanningsbransjen er bemanningsforetakenes plikt til å sørge for at personer de leier ut får samme lønn som ansatte hos utleier. Spørsmålet i saken var om bonus er lønn etter reglene om likebehandling. Arbeidsmiljøloven gir ikke svar på dette. Retten fant støtte i lovforarbeidene for at den type bonus som ble brukt av arbeidsgiver skulle regnes som lønn. Vurderingen beror på om det dreier seg om vederlag for arbeid, og ikke hvilken måte lønnen ble opptjent på. Man kunne ikke slippe unna ved å kalle ytelsen for bonus. Det avgjørende var hvilken utbetaling de innleide hadde fått dersom de hadde vært direkte ansatt hos innleier. Retten viste til at de innleide utførte den samme jobben som de faste ansatte og at bonusen ikke var individuell fastsatt. Retten mente det ikke var noen stor reell forskjell på ordinær lønn og bonus i virksomheten, og ordningen fremstod heller som en måte å strukturere lønnen på. Manglende bonusutbetalinger til de innleide var derfor i strid med likebehandlingsprinsippet.
Stavanger tingretts syn i denne saken føyer seg også inn i en utvikling av et vidt lønnsbegrep på arbeidsrettens område som har betydning for beregning av store utgiftsposter for selskaper – nemlig feriepenger og pensjon. Saken vil derfor kunne få betydning for tolkningen av lønnsbegrepet også i andre sammenhenger.
Dommen ble avsagt i rettsferien hvor alminnelige frister for domstolene ikke løper og arbeidsgiver har derfor fortsatt en stund på seg til å anke dommen. Blir dommen stående må bemanningsbransjen undersøke hvilke incentivordninger som finnes i virksomhetene de leier ut til. Resultatet av undersøkelsene kan bli større kostnader for bemanningsforetakene. Bemanningsforetakene vil nok trolig ikke bære den endelige kostnaden endringen i rettstilstanden påfører dem og bonusutbetalingene vil sannsynligvis bli et kostnadsfordelingsspørsmål som vil måtte reguleres mellom bemanningsforetaket og innleievirksomheten i kontrakt.
Dommen kan oppfattes som en del av en trend hvor lovgiver og domstolenes tolkning medfører at bemanningsbransjen settes under press. Et eksempel er det nye forbudet mot såkalte 0-timers kontrakter, som trer i kraft over nyttår. Det kan også ses hen til Høyesteretts nylige avgjørelse som ga utleide til Statens vegvesen krav på reisetidsgodtgjørelse på lik linje med de ansatte. Begge deler har gjort innhugg i bransjens måte å drive på.
Det kan se ut til at bemanningsbransjen derfor får tøffere rammebetingelser. Går vi da i retning av et mindre fleksibelt arbeidsliv?
Denne saken ble første gang publisert i Finansavisen 16. august og er gjengitt med tillatelse fra SBDL.
Søk
Min side
