Mennesket som utkonkurrert og overflødig

Mange av den siste tidens artikler om roboter og AI inn i arbeidslivet gir oss små glimt av det enorme mulighetsrommet teknologien representerer. De samme artiklene gir oss også noen glimt av de mer stusselige sidene ved ny teknologi.

For kort tid tilbake hadde Dagens Næringsliv følgende i stort og svart på sin forside: «Robotene tar jobbene». I DNs Magasinet fulgte hovedartikkelen med den tankevekkende tittelen «Robot? Hvilken robot?», der nordmenn fremstilles som litt mer bakoverlente enn Sverige, USA og verden for øvrig.

I artikkelen får vi høre hvordan en forsker ved Lunds universitet har testet ut roboter i møte med eldre pleietrengende mennesker. Hun observerte hvordan de eldre bøyde seg frem mot roboten når de skulle snakke til den, og ga uttrykk for at de likte at den hadde menneskelige trekk og et eget navn.

Alle som har sett R2-D2 og C-3PO i Star Wars, og mer nylig den bedårende helseroboten Baymax i animasjonsfilmen «Big Hero 6», vet at roboter kan være skikkelig søte. Jeg får like fullt gåsehud når jeg ser for meg disse eldre menneskene, mine egne besteforeldre, bøye seg ned mot roboten for å få bedre «kontakt» når de snakker «med» den. Snakk om å bli rundlurt.

I den samme artikkelen i DN blir HR Norges egen daglige leder, Even Bolstad, sitert på at han «tror mange sitter med en følelse av at det vil gå over», og det finner han høyst problematisk. Det har han helt rett i.

For løsningen i møte med en grenseløs verden der teknologien kommer i eksponentielle kaskader, er aldri å lene seg tilbake med nisseluen over øyne og ører.

Bare spør Nokia. Eller Kodak.

Samtidig tenker jeg at et visst måtehold kan være helt på sin plass. Det kan kanskje til forveksling ligne på proteksjonisme, men der proteksjonismen kun avviser og fornekter, er måteholdets rolle å gi rom for kritisk refleksjon og moralske avveininger. Alt det roboter aldri kan lære. Fordi menneskets hjerne, med eller uten en sjel på kjøpet, er unik.

«Utvikling» er ikke per se et uavhengig, selvgående fenomen. Utviklingen er menneskeskapt, den også. Ergo, når man stopper opp, tenker og reflekterer rundt mening, bærekraft og felles goder, så er det en styrke i møte med ny teknologi. Å stoppe opp og tenke handler om mer enn å nøle. Det handler om å gi seg selv litt betenkningstid, og dermed også handlingsrom og et mer solid grunnlag for å ta gode valg på veien videre.

Å ta et skritt tilbake kan gi oss et sunt overblikk, og sikre at vi ikke mister mennesket av syne. Enkelte fremstiller alt av måtehold som en bakstreversk og fåfengt kamp, mot teknologiske krefter som uavhengig av menneskelig innsats vil gå sin gang.

Stadig oftere leser jeg at «robotene blir smartere enn mennesker». Til det kan jeg bare tørt bemerke, at det har de vært veldig lenge. Men så er heller ikke poenget at roboter regner, sorterer og svarer raskere enn oss. Eller at de løfter tyngre og tåler mer. Vi vil aldri kunne konkurrere med en maskin. De gruser oss på både tempo, styrke og sykefravær.

All utvikling og anvendelse av teknologi trenger en korreks av kritisk sans og etiske avveininger. Når vi nå ser roboter tre inn i styrerom, helsevesen og rettsarbeid, så tenker jeg umiddelbart at vi må åpne opp for en ny diskurs rundt våre juridiske rettigheter som mennesker. Og ikke standardisert maskinvare.

Og selv om svaret på spørsmål som «kan roboter være advokater?», eller «kan roboter slakte dyrene våre?», stort sett vil være ja, så bør neste spørsmål alltid være; Men skal de det?

At noe er lov, betyr ikke at det er klokt. Og at noe er lønnsomt betyr ikke at det er moralsk forsvarlig. En reell bekymring, når vi i stadig større grad tror på at robotene er i ferd med å forbigå mennesker, er at vi glemmer at også kunstig intelligens er menneskeskapt.

De selvlærende algoritmene bak enhver robot er verken naturfenomen eller gudgitte konsept. Kunstig intelligens er basert på koder, programmering og logaritmer som hver og en er skapt, utvalgt og styrt av det eller de menneskene som står bak.

Roboter er ikke feil- og fordomsfrie. Menneskene som skaper og styrer teknologien, overfører egne antagelser og kortslutninger. Når vi gir roboter stemmerett eller ber en robot estimere prognosene for at en straffedømt skal begå nye lovbrudd, da handler det om mer enn å predikere fremtiden. Da handler det om å forme og fastsette den.

En som allerede har dykket dypt ned i alle betenkeligheter og grenseganger som følger den digitale verden og roboters inntreden i samfunns- og arbeidsliv, er Roger Steare, etiker og konsernfilosof i Nationwide Building Society. Hans ene oppgave i denne finansinstitusjonen, er å ivareta menneskeligheten.

Artikkelforfatter Tone Rose Todalshaug og Roger Steare på HR Forum 2016
Fotograf: Lars Christian Elvenes HR Norge

Steare er tydelig på at det digitale er uten sjel og bevissthet, og derfor uten rom for skjønn, empati og selvinnsikt. En robot kan aldri åpne seg og dele sine svakheter. Den har ingen.

Steare mener vi i møte med ny teknologi, aldri må glemme vår unike menneskelighet, og vår kapasitet for moralske avveininger. Han er også opptatt av at vi ikke skal la oss pasifisere av overdreven ydmykhet: “Data is not knowledge and knowledge isn't wisdom. So don't be too impressed by data.”

Han problematiserer at vi menneskene gjør oss selv overflødige. Roboter som arbeidskraft er ikke mulig å utkonkurrere. De har ikke noe liv ved siden av. De har aldri syke barn. De slipper å tenke på tannlegetimer og foreldremøter. De får aldri kreft og de sier aldri nei, stopp eller nok. Kaller vi dette en seier? spør Steare.

Nylig uttalte CIPDs direktør, Peter Cheese: “It’s time for a return to the important principles behind “good work”. Work should give opportunities, be meaningful, give purpose and be founded on ethics and fairness. No matter what organisation you work in, we should be driven by these principles.”

Enhver norsk virksomhet skal operere innenfor en lovfestet ramme av samfunnsansvar, humant arbeidsliv og bærekraft. Dette er rammeverk som aldri har vært selvsagt, kommet lett eller gått fri for motstand. En fortsatt mobilisering er helt nødvendig for å styrke vår omforente enighet om å sette mennesket først.

Jobber har ikke en fremtid, mennesker har det. Grunntanken om at alt som er bra for en virksomhet, i overveiende grad også tjener individ og samfunn, står seg ikke alltid i møte med virkeligheten. Og i det møtet skal vi våge å være tydelig på nettopp det Cheese kalte det gode arbeidslivets etiske og rettferdige fundament.

Silje Vallestad, gründer, investor og innovasjonsekspert, er en stor fan av Silicon Valley. Hun trives i teknologimetropolen og roser økosystemet der oppstartsbedrifter i tett samspill med etablerte virksomheter kan dele, lære og blomstre.

Like fullt er Vallestad tydelig på at myke verdier har en viktig rolle, også i Silikondalen, der særlig kreativitet løftes frem som en essensiell fremtidsressurs.

Under sin tale på HR Forum 2016 gjorde Vallestad et poeng av at foreldre i Silicon Valley, tross sin intense omgang med det nyeste innen teknologi og kunstig intelligens, ikke lar barna sine få mobiltelefoner før de er 14-15 år gamle. De samme foreldrene sender gjerne barna til Steiner- og Montessoriskoler, der kreativitet, åndelighet og helhet løftes frem som sentrale, myke verdier.

Om visse miljø i Silicon Vally fikk viljen sin, ville vi for lengst ha vendt ryggen til alt analogt. Merkelig nok ser vi at mange mennesker tviholder på vinyl, bøker og brettspill. Og det er ikke teknologipessimister og digitale tilflyttere som leder an.

Mange av fansene er milleniumsbarn og digitale innfødte som tiltrekkes det taktile og analoge. De velger sjarm og nytte, fremfor nok en maskin.

Forklaringen ligger ikke i nostalgi eller proteksjonisme, men i menneskets komplekse, uforutsigbare vesen. Vår eksistens, uavhengig av virtuelle plattformer, forblir analog.

Kilder:

• Newbery, Cathryn; CIPD CEO urges HR to devise a future that’s good for people: http://www2.cipd.co.uk/pm/peoplemanagement/b/weblog/archive/2016/11/09/cipd-ceo-urges-hr-to-devise-a-future-that-s-good-for-people.aspx
• Sax, David; The Revenge of Analog: Real Things and Why They Matter, 2016
• Steare, Roger; Ethicability – how to decide what’s right and find the courage to do it, 2009
• Tegze, Jan; Jobs don’t have a future, People Do, 31.10.2016:
• Zacho, Margrethe; Robot? Hvilken robot, Dagens Næringsliv 29.10.16