Pensjon – fra det enkle til det kompliserte

Tilbakemeldingene fra både arbeidstakere, arbeidsgivere og fagforeninger er at informasjonsbehovet om pensjon oppleves tilnærmet utømmelig. Behovet favner bredere enn tidligere og omfatter alle aldersgrupper. Det er på tide å fokusere på livsfaseøkonomi, ikke kun tradisjonell pensjonsøkonomi.

Kompleksiteten i regelverket skaper ikke bare utfordringer for den enkelte, men også for arbeidsgiver og tillitsvalgte.

Tidligere var det «enkelt». Man hadde en arbeidsgiver og lønnslippen ble byttet med pensjonsslippen den dagen man sluttet å jobbe. Var man heldig fikk man ikke kun pensjon fra det offentlige, men også litt ekstra pensjon fra ytelsesordningen gjennom jobben. Valgmulighetene var begrenset.

Verden har endret seg vesentlig siden den gang – også innen pensjon. Man har ikke lenger kun en, men normalt mange arbeidsgivere igjennom yrkeslivet sitt. Pensjon er ikke lenger ensbetydende med fratreden – man kan ha både lønn og pensjon samtidig.

Nytt regelverk og ny fleksibilitet medfører at den enkelte stilles ovenfor en rekke nye valg og kombinasjonsmuligheter. Det er i og for seg flott, men unektelig også utfordrende. Ikke minst fordi alle kombinasjonsmulighetene medfører et tilnærmet utømmelig informasjonsbehov og konsekvensene av feil valg kan få store økonomiske konsekvenser. En av hovedutfordringene for mange er at de ikke helt vet hva de skal spørre om eller hvor de skal spørre om hva.

Overnevnte skaper naturlig nok utfordringer for den enkelte, men også for arbeidsgivere og fagforeningene. På den ene siden ønsker man å sikre at ansatte har tilstrekkelig grunnlag for å treffe riktige valg, samtidig som man ofte kvier seg for å begi seg inn på fagområdet. Sistnevnte fordi det er blitt slik at full oversikt fordrer at man har pensjon som en fulltidsjobb, noe jo svært få arbeidsgivere og tillitsvalgte har. Samtidig vet man at feil valg kan koste dyrt, også for arbeidsgiver.

For mange er det vanskelig å finne grensen arbeidsgiver/rådgiver.

Tilnærmet utømmelig informasjonsbehov

Så godt som alle undersøkelser viser det samme; Informasjonsbehovet er enormt, mens kunnskapen om egen pensjon oppgis å være lav. I undersøkelsen vi sist fikk foretatt (via Norstat) svarte over 60 prosent at de har lav kunnskap om egen pensjon. Desto yngre, desto mindre kunnskap om pensjon oppga de å ha. Neppe overraskende, men unektelig bekymringsfullt. Det er nemlig definitivt de unge som i størst grad rammes av pensjonsreformen og som dermed har all grunn til bekymring hva gjelder egen alderspensjon. Ta et eksempel; Dersom en som er født i 1985 skal ha samme årlige pensjon fra 67 år som før innføringen av levealdersjusteringen, må vedkommende selv ha spart opp om lag 2 millioner kroner på konto ved 67 år. Det er «kostnaden» ved at årlig alderspensjon fra folketrygden reduseres ved antatt økt levealder. Skal man ha samme årlige pensjon som foreldregenerasjonen – gitt alt annet likt – må man kompensere med å jobbe lengre og utsette uttaket.

Undersøkelsen viser at hele 3 av 4 ansatte i privat sektor er bekymret for økonomien som pensjonister. Kun i underkant av 20 prosent svarer de har tillit til de som selger pensjonsprodukter. Svarene er kanskje ikke overraskende, men gir definitivt grunn til bekymring. Det er i allefall liten tvil om at behovet for uavhengig rådgivning aldri har vært større.

Det å stilles ovenfor en rekke viktige valg innenfor et område man opplever å ha lav kunnskap om, er ikke ok. Hvis den ferske undersøkelsen, der over 80% ikke synes å ha tillit til pensjonsleverandøren, er representativ for folk flest er det på ingen måte greit å være «mannen i gata».

Man vet pensjon er viktig og mange er åpenbart bekymret for egen økonomi som pensjonist. I disse dager nærmeste bombarderes man med markedsføring og salgskampanjer hva gjelder de nye spareproduktene IPS (Individuell spareavtale) og ASK (aksjesparekonto). Mange vi møter sier de er skeptiske fordi de vet at leverandørene - naturlig nok - har egeninteresse i den enkeltes valg.

Mange av de som kommer til oss ønsker bare å få bekreftet eller avkreftet om informasjonen de har fått er korrekt, slik at de kan føle seg trygge på at de tar valg på riktig grunnlag.

Fra pensjonsøkonomi til livsfaseøkonomi

Hvem er/bør være ansvarlig for å sikre at den enkelte har tilstrekkelig grunnlag for å kunne treffe riktige valg? Den enkelte? Det offentlige? Arbeidsgiver? Fagforeningen man måtte være omfattet av? Svaret er selvsagt ikke opplagt, men at informasjonsbehovet er enormt er det ingen tvil om. Et godt utgangspunkt er at det i allefall synes som om både mange arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner har et oppriktig ønske om å bistå den enkelte så godt det lar seg gjøre. For å møte dette behovet har også vi som rådgivere måtte tenke nytt og annerledes.

Mens pensjonsrådgivning tidligere primært rettet mot 58 + og da i form av seniorkurs etterfulgt av individuell rådgivning, favner informasjonsbehovet nå langt bredere. Informasjonsbehovet favner videre enn kun pensjon og – ikke minst – langt flere enn de som befinner seg i aldersgruppen 58+.

Informasjonsbehovet er i langt større grad rettet mot pensjons- og privatøkonomi i ulike livsfaser. Kall det gjerne Livsfaseøkonomi.

Hjelp til selvhjelp

Så godt som alle pensjonsleverandørene har kastet seg på «kalkulatorbølgen». Det er vel og bra, men igjen opplever vi at mange er skeptiske – både fordi de vet at leverandørene har egeninteresse i den enkeltes valg – men også fordi de opplever at ulike kalkulatorer gir ulike svar, selv om man legger inn samme input. En annen utfordring er man ofte må logge seg inn på flere ulike kalkulatorer for å få all den informasjonen man trenger og må dermed selv «sy sammen» informasjonen for å få tilstrekkelig grunnlag for å kunne treffe riktige valg.

Også denne utviklingen har gjort at vi som uavhengig rådgiver ser nye behov det er viktig å dekke. Vi har i den forbindelsen utviklet et konsept vi kaller «Hjelp til selvhjelp». Et konsept der både HR og tillitsvalgte i praksis hjelper de ansatte til å skaffe seg tilstrekkelig grunnlag for å kunne ta riktige valg, men da på en måte som gjør at man ikke går over i selve rådgivningsrollen.