Lønn og pensjon > Lønn

Lønnsoppgjøret: Frontfaget oppe til eksamen

Mandag kom Teknisk Beregningsutvalg. Forrige uke holdt sentralbanksjefen tale. Nå venter forhandlinger mellom LO og NHO, antakelig med mekling men neppe streik. Men det er etterpå eksamen står. Først med forhandlingene i offentlig sektor, deretter alle lønnsforhandlinger og -reguleringer – lokalt og for grupper som ikke er omfattet av forhandlingssystemet

Her er hovedpunktene fra lønnsåret som var (Teknisk Beregningsutvalg):

Lønnsvekst 4,1%
Dette er høyere enn "rammen" som ble kommunisert, som var på 3,7%.
Industrifunksjonærer og finanssektoren var blant lønnsvinnerne, med 5,0%. Det samme er øverste ledere.
Lærerne kom som ventet dårligere ut (3,3%), på grunn av grunnlaget de ble regulert på og virkningstidspunktet.
Ser vi utviklingen over år, er den svært lik mellom gruppene. Finans, Industrifunksjonærer og helseforetakene har imidlertid fått noe mer enn andre, og er "lønnsvinnerne"
Inflasjon 5,8%
Dette er betydelig høyere enn anslaget før siste lønnsoppgjør, som var på 3,3%. Uten strømstøtte ville tallet vært 7,8%.
Bildet er sammensatt, men noe av det som har dratt opp er matvareprisene som har økt mer enn siden 60-tallet. Møbler og Hotell- og restaurant trekker også opp.
Kjerneinflasjonen (KPI-JAE), dvs. inflasjon strippet for direkte økning i energi, er på 3,9%
Kjøpekraften er for de flestes vedkommende redusert med mellom 1,1% og 1,7%
Faktorinntekten, dvs. fordelingen mellom arbeid og kapital, er stabil over år.
Målt gjennom lønnskostnadsandel i industrien har den ligget rundt 80%. I fjor var den på 78%

For 2023 anslår man en prisvekst på 4,8%. Dette tallet er imidlertid beheftet med stor usikkerhet.

For video av fremleggelsen, se nederst på siden.

Her kan du laste ned rapporten fra Teknisk Beregningsutvalg

Kommentar fra HR Norge

2023 tar oss tilbake til det vi opplevde på 70- og 80-tallet, sier daglig leder i HR Norge Even Bolstad. Høye energipriser, importert inflasjon og oppdemmet kjøpekraft fra korona, i møte med høy kapasitetsutnyttelse, liten tilgjengelig arbeidskraftsressurs målt gjennom lav ledighet, er ingen god kombinasjon.

Siden den gang, har det meste gått Norge og norske lønnsmottakeres vei. Reallønnsøkning, skattelette, billig energi, sterk krone, billig import og lav inflasjon. Et flertall i arbeidslivet har aldri opplevd noe annet enn kontinuerlig fremgang. Det har fremstått som normalen og tilnærmet "hele historien" for mange. Når vi nå opplever noe av det samme som arbeidstakere i andre land har levd i lenge, er vi rett og slett ikke mentalt forberedt. Det er et problem, ikke minst for fagforeningene, som møter urealistiske forventinger fra medlemmene.

Yngve Haagensen snakket i sin tid om «Den kollektive fornuft» når han argumenterte for Frontfagsmodellen. Men nå knaker hele modellen i sammenføyningene. Selv om mange heier på prinsippet bak og erkjenner at den har tjent oss vel, blir stadig vanskeligere å samle lojalitet rundt prinsippet om at et lite antall arbeidstakere, organisert i en liten del av alt det arbeidslivet favner og som ikke nødvendigvis oppfattes å representere fremtiden, er de som skal sette rammen for alle andre. I tillegg sliter de som setter «rammen» med selv å holde den.

Alle aktørene på arbeidsgiversiden har som oppgave å være bekymret for konkurranseevnen. Med god grunn. En bekymring de deler med den delen av fagbevegelsen som jobber i konkurranseutsatt sektor.
Ut over det kommer vi nå til å se aktører på arbeidstakersiden som har behov for å skrive historien slik at det passer inn i bildet av «jeg skal ha mer enn andre», for å ta igjen det man har «tapt». Og velger datagrunnlag ut fra det, enten det gjelder hvem man sammenligner seg med eller hvor mange år man drar sammenligningen. Sannheten er at forskjellene i lønnsdannelse i Norge, over tid, er bemerkelsesverdig små. Det er noe som ikke minst tjener offentlig sektor og tradisjonelt «svake» grupper.

HR Norge tror ikke på konflikt innenfor LO-NHO området. Ikke minst fordi streik sitter så langt inne. Det betyr ikke at vi tror at partene blir «fornøyd», eller at de ikke kommer til å høste kritikk for utfallet. Vår bekymring er først og fremst knyttet til dem som kommer senere, og da særlig lærerne og kommunal sektor. Forhandlingene innenfor offentlig sektor handler i stor grad om å fordele en gitt ramme. Det betyr at dersom noen skal få mer, så må noen få mindre. Som gir alles kamp mot alle. Det gjør at det er få på lærernes side av bordet som i realiteten ønsker dem vel.

Men det er når lønnsdannelsen flyttes ut av partenes kontroll, at selve slaget om Frontfaget står. Det er når TBU fremlegges neste år vi ser hva som er gitt lokalt, annen "glidning", effekt av bonuser og hvordan lederlønninger har utviklet seg. Ikke minst viktig blir hvordan lønnsutviklingen har vært blant alle dem som ikke omfattes av noe sentralt eller lokalt lønnsoppgjør. Neste år sitter vi også med oss fasiten på om økningen i arbeidsgiveravgiften virkelig ble "midlertidig", slik det ble lovet i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet. For Mellomoppgjøret 2023 er også oppspill til Hovedoppgjøret 2024. Det kan fort bli vesentlig mer trøblete om man ikke klarer å lande godt i år.

Regjeringen kan sitte med nøkkelen til å komme i land i år. Kommunene vil med god grunn hevde at de ikke klarer i et høyere oppgjør enn det bevillingene strekker til for, uten økning i budsjettmidler Men i balansen mellom inflasjonsspøkelset og ønsket om å unngå konflikt i et valgår, kan man spekulere om det kommer smørehjelp i form av tilsagn med økonomisk virkning på et senere tidspunkt enn i år. Med andre ord skyve snøballen foran seg. Kanskje vil det også bli gitt på en måte som er direkte rettet mot de som er en del av årets sentrale oppgjør, eller sagt med andre ord til ugunst for andre. Det være seg de som ikke er omfattet av tariffavtaler eller fremtidige lønnsmottakere. I så tilfelle vil det også bidra til å svekke oppslutningen om frontfagsmodellen, blant dem som ikke er direkte omfattet.