Staten driver lønnsutviklingen

Av Anne Opedal

- Staten må erkjenne at den driver lønnsutviklingen i Norge, sier Lars Haukaas i arbeidsgiverforeningen Spekter i et intervju med Dagens Næringsliv 14. november.
Finansminister Sigbjørn Johnsen har vist bekymring for norsk konkurranseevne og ønsker å trekke frem solidaritetsalternativet fra 1990-tallet, som var en strategi for økt sysselsetting og økt konkurransekraft gjennom moderate lønnsoppgjør.

Den såkalte "frontfagmodellen" er bygget på tanken om at norsk økonomi på lang sikt er avhengig av at lønnsveksten holdes innenfor de rammene konkurranseutsatt industri kan tåle. Derfor forhandler industrien først og fastlegger rammene i tariffoppgjørene. Industrien er derfor frontfag i de lønnsoppgjørene vi har bak oss. Den økonomiske rammen og eventuelle sosiale reformer fra frontfagene danner en mer eller mindre fast ramme for hva som kan oppnås i forhandlingene om de øvrige tariffavtalene. Ved samordnete oppgjør er det forhandlingene mellom LO og NHO som fungerer som front for øvrige oppgjør. Ved forbundsvise oppgjør er det lang tradisjon for at Fellesforbundets verkstedsoverenskomt er frontfag.

De siste årene har LO og NHO utvidet frontfagsmodellen for å gjøre det mer representativ og øke respekten for de rammene frontfagene angir. I 2006 utgjorde verkstedindustrien, byggeindustrien, tekoindustrien og kartonasjeindustrien frontfag. (www.frifagbevegelse.no) Men Haukaas mener at staten i kommende oppgjør bør være frontfag på linje med industrien.

Lønnsoppgjøret i staten virker i følge Haukaas som et gulv for resten av oppgjørene. Statens måte å beregne rammene for lønnsoppgjøret på er at de gjetter hva resultatene fra verkstedoppgjøret blir, ser på historikken og legger premissene deretter. Derfor vil de høye tilleggene som har vært i industrien de siste årene være med å presse lønnsveksten i privat sektor. - Vi må bort fra systemet med å gjette hva fasit blir i industrien, til en modell der rammen reflekterer hva privat sektor kan tåle, sier Haukaas til DN.

Flere aktører i norsk arbeidsliv ønsker nå en moderasjonslinje for å styrke industriens konkurranseevne og ønsker derfor at industrien må legge rammene for vårens lønnsoppgjør - ikke staten. Men Unio-leder Anders Folkestad har uttalt til DN at han ikke aksepterer dette og får støtte fra Haukaas i Spekter. Haukaas påpeker at høyskoleutdannede i offentlig sektor ble forrige oppgjørs tapere men mener det er viktig at Folkestad ikke ser på dette som likelønnsproblematikk. Dette dreier seg om høyskoleutdannede grupper i offentlig sektor, ikke kjønn, vi trenger et fornyet solidaritetsalternativ sier Haukaas til DN.

Haukaas har gode poenger, sier Even Bolstad i HR Norge. Samtidig er han bekymret for at løsningen Haukaas foreskriver vil gjøre at offentlig sektor fristilles enda mer fra de markedslovene som preger privat sektor. Offentlig sektor har adoptert oppgjørsmåten fra privat sektor, hvor partene tvinges til enighet under trussel om streik og lockout med store konsekvenser for alle parter. Dette kombineres med sterkt interessefellesskap om å opprettholde konkurranseevnen på kort og lang sikt - hvis ikke forsvinner både virksomheter og arbeidsplasser. Uorganiserte virksomheter og konkurransen med utlandet ligger hele tiden som et markedsmessig korrektiv. Dette gjør i stor grad systemet selvregulerende. Slik er det ikke i samme grad i offentlig sektor. Det åpner for at oppgjørene handler mye mer fordelingspolitikk enn lønnspolitikk og hensynet til virksomhetenes beste, sier han.

I tillegg preges sektoren av tjenestetvistloven og et system hvor konkurrerende fagforeninger skal forenes innen samme sentraliserte og ganske så detaljerte tariffavtale. Dette har gitt en egen sammenpresset lønnsstruktur og høyt fokus på å gjøre alle til lags, som igjen gjør at staten sliter med å tiltrekke seg og beholde særlig høyt utdannet arbeidskraft som har alternative jobbmuligheter i privat sektor. Der hvor staten har arbeidsgivermonopol vil imidlertid situasjonen være annerledes, også for høyt utdannet arbeidskraft.

I tillegg er systemet sentralisert uten særlig fleksibilitet til å fange opp lokale lønnsforhold. Det gjør at flere grupper statsansatte med arbeidsplass ute i distriktene ofte vil kunne ha lønnsbetingelser som privat sektor ikke kan matche.

- Statsoppgjørene er nok problematiske for privat sektor. Men samtidig kan det være at selve fordelingslogikken i offentlig sektor er det egentlige utfordringen. Poenget er at når man ut fra for så vidt edle motiver fordeler mer til de lavest lønnede eller andre "trengende" grupper enn hva markedet skulle tilsi, må det nødvendigvis medføre at man enten må sprenge "rammen" eller gi mindre til dem det er mest rift om. Problemet med å kjøre staten som frontfag i en oljesmurt økonomi, vil da faktisk kunne bli at man ytterligere fristiller seg fra de markedsmessige korrektivene som privat sektor må forholde seg til, sier Bolstad.

Kilde: DN 14.11.09, www.frifagbevegelse.no, www.spekter.no

Lars Haukaas er foredragsholder på Personalkonferansen for offentlig sektor.