Tips en venn

Av Anne Opedal og Even Bolstad

I tillegg har sentraliserte og omfattende lønnsoppgjør gitt mulighet å styre inntektspolitikken og gjennomføre reformer langt ut over den årlige kampen om lønnstillegg. Lokale lønnsprosesser foregår som regel på en fredlig og konstruktiv måte, noe mange andre land misunner oss.

Norge har vi et høyt lønnsnivå med relativt små forskjeller sammenlignet med resten av Europa. De med lavest utdannelse har høye lønninger samtidig som de med lang utdannelse har relativt lave lønninger sammenlignet med andre land. Norsk offentlig sektor er relativt konkurransedyktig rent lønnsmessig i forhold til andre land. I tillegg kom trenden med høye lederlønninger sent til Norge og har ikke eskalert voldsomt. Vi har en egalitær kultur og arbeidslivet vårt springer rett ut av den kulturen vi er en del av. Likevel er det slik at solidaritet står ikke like sterkt i dag som det gjorde for noen år siden - verken som begrep eller realitet.

Til tross for finanskrise har vi fremdeles svært høy lønnsvekst i Norge, både i privat og offentlig sektor. Billig import og økt konkurranse særlig i varehandelen har bidratt til å holde prisveksten nede. Resultatet er en reallønnsvekst uten sammenligning i nyere tid.

Norsk inntektspolitikk og lønnsoppgjør
Hovedmålet med inntekstpolitikken er at regjeringen og arbeidslivet samarbeider for å koordinere lønnsdannelsen. Samarbeidet skal medføre at vi får en riktig lønnsvekst som sikrer konkurransedyktighet, langsiktig høy sysselsetting og dermed lav arbeidsledighet. Norge har i dag en arbeidsledighet på 2,7 prosent. Ingen europeiske land av noen størrelse har lavere. På den annen side har vi tilsvarende mange som faller ut av arbeidslivet og ender opp som poster i Trygdebudsjettet. Årsakene er sammensatte og skylden må nok fordeles mellom myndigheter som vegrer seg mot politisk upopulære tiltak, leger som ikke har tilstrekkelig ansvarsfølelse i forhold til de store fullmakter de har fått, arbeidsgivere som ikke tenker nok inkluderende og noen arbeidstakere som misbruker det rause sosiale sikkerhetsnettet vårt.

Den norske inntektsmodellen og lønnsoppgjørene våre preges av konservatisme, sterk forankring i trepartssamarbeid, gjensidig tillit og respekt for roller. Grunnlaget for inntektspolitikken og den norske lønnsforhandlingsmodellen er at gjennomføringen av lønns- og inntektsoppgjørene er partenes ansvar og at tariffavtale følger av fredsplikt. Fredsplikten respekteres i stor grad, og grupper som bruker aksjonslignende metoder for å hente ut penger mellom oppgjørene møter kritikk fra sine egne. Om overtrampene blir for store og det er politisk vilje til å forfølge dem, har vi en effektiv Arbeidsrett som også nyter stor respekt fra alle involverte.

Lønnsforhandlingsmodellen og gjennomføringen av oppgjørene bygger på at lønnsveksten må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med (frontfagsmodellen). Dette ivaretas ved at avtale- og forhandlingsområder med store innslag av konkurranseutsatt virksomhet forhandler og slutter avtaler først (frontfag), og at dette virker som en norm for lønnsoppgjørene i andre områder. Kampen om kompetansen og talentene har vært tøff i noen år og den totale belønningspakken har vært lokkemiddel i kampen om å tiltrekke de beste.
- De som utvikler belønningssystemer i privat sektor har sin del av ansvaret for lønnsutviklingen i Norge og dermed også avvikene mellom de mål som settes for inntekstpolitikken og de resultater som oppnås, sa Lars Haukaas, administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter under Belønningsdagene til HR Norge siste uke.

Modellen møter imidlertid kritikk. Blant annet er det slik at partene som danner fronten i stadig mindre grad er representative både for konkurranseutsatt sektor og for den typen arbeidstakere som arbeider der. Offentlig sektor sliter med en forhandlingsmodell som stimulerer enda mer til lønnsutjevning enn privat sektor - mellom arbeidstakergrupper men også mellom regioner. Det betyr at dem med de laveste lønningene i for eksempel en utflyttet statsinstitusjon ofte er lønnsledende i det distriktet de arbeider, mens man innenfor samme lønnsregulativ kan slite med å tiltrekke seg dyktige økonomer og jurister i pressområdene. I tillegg bidrar antakelig selve systemet med forhandlinger på både sentralt og lokalt nivå til en høyere lønns- og påfølgende prisvekst enn hva man ellers ville fått.

Norsk lønnsdannelse, organisasjonsstrukturene og arbeidsretten som støtter den, springer ut av modeller som ble utviklet i kjølvannet av den industrielle revolusjon. Den har i liten grad tatt inn over seg at den "typiske" arbeidstaker nå jobber med helse i offentlig sektor, at næringslivet internasjonaliseres og at lønnsforskjellene mellom næringer og sektorer i stadig større grad må begrunnes i lønnsomhet og verdiskaping. I tillegg skal man ikke se bort fra at dem som representerer partene også har betydelige egeninteresser av å opprettholde og forsterke ordningene ut fra makt, privilegier og lojalitetsbånd. I sum virker dette sterkt konserverende. Utfordringen fremover blir å fornye modellene til nye tider og nye arbeidslivsrealiteter, samtidig som vi bevarer de grunnleggende kvalitetene i den nordiske modellen som har brakt oss dit vi er i dag. Manglende evolusjon ender som regel i revolusjon eller annen form for systemkrise. Utfordringen er å fornye også denne delen av samfunnslivet, hvor konservatisme vurderes som en kvalitet i seg selv. Spørsmålet er også om partene, med de betydelige egeninteressene de representerer, alltid er de beste til å utrede og beslutte justeringer i forhold til systemet de selv er en del av.

Publisert 23.10.2009