Inkluderende selvgodhet

Av Even Bolstad, daglig leder i HR Norge 

Norge er igjen verdens beste land å leve i, kunne UNDP fortelle for en ukes tid siden. Eurostat rapporterer at vi har produktivitet i verdensklasse og IMD roser effektiviteten i offentlig sektor. Undersøkelser fra HR Norge og Ennova viser at vi har nest høyest arbeidsglede i verden, og arbeidsledigheten er på et nivå som alle andre misunner oss. Trusselen om å miste jobben er relativt liten og "det brutaliserte arbeidslivet" har i særs liten grad kommet hit til landet.
Likevel sier OECD at vi har verdens sykeste arbeidsliv. Arbeidsdagene våre er korte. Den reelle pensjonsalderen i Norge er for lav sett opp mot vår høye levealder, og Avtalefestet pensjon (AFP) har utviklet seg fra å være en ordning for "særlig slitne arbeidstakere" til å fungere som en statssubsidiert fallskjerm for store utvalgte arbeidstakergrupper. Mange arbeidstagere utenfor arbeidslivet i kombinasjon med rause velferdsordninger bidrar til at trygdeutgiftene løper løpsk.

Gode intensjoner - null konsekvens
Dette skyldes at batteriet av sosiale ordninger til en viss grad misbrukes. Både arbeidstakere, arbeidsgivere og leger må ta på seg sin del av skylden. Det er for lett å bli definert utenfor arbeidslivet, på midlertidig så vel som fast basis. Resultatet kan leses rett ut av statsbudsjettet og NAVs statistikker. Utviklingen må reverseres. Det krever nye grep.
Systemet vårt er blitt sykt. Uansett hva som er diagnosen, kan det virke som den rette medisinen heter "Avtalen om Inkluderende Arbeidsliv" og "Samarbeid mellom partene".
IA-avtalen ble etablert for snart fire år siden. Truslene om karensdager og forlenget arbeidsgiverperiode ved sykefravær, ble løst ved å etablere en avtale tuftet på et grunnleggende positivt menneskesyn og gode intensjoner, der regning og risiko ble overlatt til storsamfunnet og statsbudsjettet. Deretter investerte man mengder av penger og prestisje i ordningen - og håpet på det beste.
Men IA-avtalen har ikke vært tilstrekkelig for å nå målene, og fraværet av konsekvens gjør at den i mange sammenhenger fungerer som en sovepute. En god IA-virksomhet er til forveksling lik en bedrift med godt lederskap og systematikk i oppfølgning av medarbeiderne.
IA-avtalen har gode intensjoner, men dersom konsekvensene av høyt sykefravær hadde smertet mer for dem som faktisk kan gjøre noe med det, ville det også ligget sterkere incentiver for å jobbe etter nettopp de prinsippene og verdiene som IA foreskriver.

Ikke nok med bare gulrot
Trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndighetene står sterkt i Norge. Ett av problemene er at arbeidslivets organisasjoner blir stadig mindre representative for den virkeligheten de skal representere. Beslutninger fattes på andre arenaer enn der hvor avtaler høytidelig signeres. Det er vanskelig å avtale seg frem til godt lederskap, høy moral og gode resultater på den enkelte arbeidsplass.
EU trekker frem "flexicurity" som en god modell for hvordan man skal møte fremtidens arbeidslivsutfordringer. Konseptet springer rett ut av den "Nordiske modellen" som også vi i Norge bygger vårt arbeidsliv på. Flexicurity består av to elementer - flexibility og security - som må være i samspill og balanse for å nå de målene vi har satt om både å være konkurransedyktige og inkluderende. Tilsvarende må ansvar, myndighet og konsekvens må henge sammen.
"Det Norske Hus" ble i sin tid forsøkt bygget med idealisme, retorikk og metaforer - det samme er i stor grad tilfelle for IA. I gamle dager het det at pisk og gulrot fungerte bedre sammen enn gulrot alene. I noen sammenhenger stemmer nok det fremdeles. Det Norske Hus har et romslig budsjett. Da er det lett å gå fra å være god til å bli selvgod.

Artikkel er publisert som Gjestekommentar i Dagens Næringsliv 19. oktober 2009.

Publisert 19.10.2009