Hekta på jobben og nesten utbrent?

Arbeidsnarkomani er ikke en fysisk avhengighet, det er selvbildet som må bekreftes. Men hvorfor blir noen arbeidsnarkomane utbrent, mens andre bare blomstrer?

Arbeidsnarkomani er en sosialt akseptert avhengighet, som støtter opp under viktige verdier i samfunnet. Vedkommende framstår som prestasjonsorientert og produktiv og kan ofte vise til personlig framgang i arbeidslivet. Like fullt er arbeidsnarkomani en form for avhengighet, der personen ofte føler et indre press som gjør at en føler seg ulykkelig eller skyldbetynget ved ikke å jobbe.

I følge Kimperly S. Scott ”An exploration of the meaning and consequenses of workaholism” (1997) er arbeidsnarkomani en atferdsmønster som kjennetegnes av tre grunnleggende trekk: (kilde Personal og Ledelse nr. 7/06)

Å frivillig bruke så mye tid på arbeidsrelaterte aktiviteter at det får negative konsekvenser for sosiale og andre rekreasjonsaktiviteter.
Å vedvarende tenke på arbeidet selv når de ikke er på jobb.
Å arbeide ut over de krav som blir forventet av organisasjonen og som er nødvendig for egen økonomi.

Utbrenthet

Når den arbeidsnarkomane ikke får den restitusjon som er nødvendig etter harde arbeidsbelastninger kan han eller hun blir tiltagende mer sliten. Dette kan føre til utbrenthet og andre psykiske sykdommer. Men hva gjør at noen blir utbrente, mens andre som jobber mye mer ikke blir det?

- Det er flere faktorer som er med på å plassere personen i risikosonen, sier fagansvarlig Henrik Øhrn i HR Norge. Han peker både på personlige faktorer som kan gjøre deg mer utsatt for utbrenthet samt trekk ved organisasjoner som kan føre til utbrenthet.

Kontrollplassering: Dette dreier seg om hvordan personen forklarer hendelser. Her er en inndeling i ytre eller indre kontrollplassering, der de som har høy ytre kontrollplassering tolker hendelser som resultat av ytre påvirkning mens de med høy indre kontrollplassering mener at de har mulighet til å kontrollere det som skjer gjennom egen atferd. Høy indre kontrollplassering er det som hjelper mot å bli utbrent.
Humørsvingninger: Den andre faktoren dreier seg om opplevelsen av positive og negative humørsvingninger og hva slags følelser en person har. Noen har en del mer negative følelser som for eksempel angst og nevrose – disse personene er mer utsatt for utbrenthet.
Type A-personlighet: Den tredje faktoren dreier seg om stressmønstre, der de såkalte Type A-personlighetene ser ut til å være mer utsatte gjennom sin måte å håndtere stress på. Type-A er en betegnelse for personer som ofte er konkurranseorienterte og aggresive i jobbstilen.
Sosial støtte: Handler om dimensjonen ekstroversjon vs. introversjon, og henviser i stor grad til evnen til å søke sosial støtte og kommunisere med andre. Sosial støtte skal virke dempende på utbrenthet.
Individuelle årsaker: Usikkerhet, ubalanse og mangel på kontroll er induviduelle faktorer som kan føre til økt fare for utbrenthet.
Organisatoriske årsaker: Utbrenthet kan også forklares ut fra organisatoriske trekk. Det kan være dårlig samarbeid og kommunikasjon. I tillegg kan det skyldes såkalt pluralistisk ignoranse – det vil si at flertallet ikke ser på hendelser og arbeidsmengde som unormalt (og dermed ikke adresserer problemet). Sammen med utilstrekkelige støttekanaler og en organisasjon preget av at faglig kompetanse er langt større enn mellommenneskelig kompetanse, danner dette oppskriften på potensielt helsefarlige organisasjoner.

Er du i fare for å bli utbrent?

Ta Dagbladet sin utbrenthets-test.

Er du arbeidsnarkoman?

I USA finnes det en egen forening for arbeidsnarkomane: Workaholics Anonymous. De mener følgende trekk er karakteristisk for arbeidsnarkomane:

Føler ofte, eller alltid behov for å få unnagjort flere oppgaver før de kan være fornøyd med seg selv og tillate seg å slappe av.
De fokuserer på det de føler de er forventet å gjøre, og nedprioriterer fokuset på egne ønsker og behov.
De ergrer seg ofte over å måtte jobbe selv om de heller ville hatt fri. Kan velte seg i selvmedlidenhet på grunn av dette, men tar seg likevel ikke det pusterommet som er nødvendig.
Selvbildet baseres i stor grad på hvordan de tror deres prestasjoner blir bedømt av andre.
Tenker ofte på seg selv enten som de mest intelligente og dyktige menneskene de vet om, eller som de mest inkompetente og verdiløse.
Har problemer med å se det riktige bildet av seg selv, og akseptere den de faktisk er.
Gir ofte etter for krav fra personer som de opplever som autoriteter.
Befinner seg ofte i en "min-krise-tilstand". Dett kan bli en flukt for å slippe å kjenne på de virkelige følelsene.
Opplever sjelden ekte sinnsro. Klarer ikke å sette seg ned og bare ”være”.
Kan være redd for å vise følelser og miste kontroll.
Dømmer seg selv etter hva de oppnår. Må derfor alltid være i en prosess for å oppnå noe for å kunne være fornøyd med seg selv.
Tar på seg for mye arbeid fordi de må ha ros fra kolleger og overordnede for å føle seg ok.
Tror at andre vil like dem bedre hvis de fremstår som mer kompetente enn de faktisk er.
Når de får ros fra andre vil de ofte nedvurdere seg selv ved å tro at de ikke fortjener rosen.
Er ofte uærlige om sine tidligere meritter. Nevner ikke nederlag og overdriver suksessene. Tror ikke at andre vil like dem eller respektere dem hvis de fremstår som den de er.