Er det viktig å beholde myten om ledelse?

I boken: "Hard Facts – Dangerous Half-Truths & Total Nonsense", angriper Standford-professorene Jeffrey Pfeffer and Robert I. Sutton myten om at god ledelse er ytterst viktig for de ansattes prestasjonener, og hevder at dette i beste fall er en halvsannhet.

Allerede i en studie for 30 år siden slo nemlig Pfeffer fast at lederens handlinger som regel ikke forklarer mer enn ti prosent av prestasjonene til de ansatte. Funn siden den gangen har heller ikke endret Pfeffers syn. Men boken konkluderer samtidig med at myten om ledelse er viktig å bevare. Troen på ledelse, som altså egentlig er en myte, bidrar til medarbeidernes motivasjon og arbeidsglede, og dermed også til bedre resultater, skriver Sutton i denne boken. Hvorfor skal vi da bekjempe den?

En populær film på Kino denne høsten har vært Eric Von Triers film: ”Direktøren for det hele”. Her møter vi en direktør har full kontroll over organisasjonen og skalter og valter med de ansatte som han lyster. Hver gang en upopulær beslutning skal tas og bringes videre til de ansatte, skylder han ganske enkelt på en fiktiv ”direktøren for det hele”. Når han nærmer seg en avsløring av dette, velger han å leie inn en skuespiller. Vedkommende er ”direktøren for det hele”, noe som viser seg å fungere helt utmerket. Det er ikke tvil om at Trier strekker myten om lederen som dirigent og kontrollør til det absurde. Men han peker åpenbart på noe av det samme som Pfeffer og Sutton er inne på: ledelse er i stor grad et spørsmål om godt teater.

Vi har spurt Jan Kjetil Arnulf, førsteamanuensis på Institutt for ledelse og organisasjon BI om dette. Han viser til at analogien mellom teater og ledelse er velkjent. Den er trukket veldig mange ganger, helt tilbake til Lenin, og er neppe noe godt grunnlag for god ledelse, sier han.
- Ledelse kan være illusjonsmakeri til en viss grad kanskje, ja, for eksempel når vedkommende skal stå på en scene og kommunisere, men å spille i den grad at det nærmer seg teater, er neppe riktig.

Fra flere hold ellers ser vi i HR Norge at det autentiske lederskapet er mye omtalt og kanskje møter voksende interesse. Den autentiske leder står i en viss motsetning til lederen som "karismatisk gallionsfigur" eller "skuespiller". Et realistisk selvbilde og god ”selvmonitorering” er vesentlige egenskaper for å vekke tillit og holde på den. Autentisk er delvis synonymt med ekte og opprinnelig. En leder bør ideelt sett kunne begge deler, både ha nok selvkontroll og nok kreativitet til å spille seg inn på bedriftens ulike arenaer - og vise evne til ekte ydmykhet og åpenhet.

Vi tror med andre ord at det er mulig å holde seg til myten om ledelse som avgjørende faktor, samtidig som man søker i retning av det autentiske lederskapet. En skuespiller bruker sin egen inspirasjon for å vekke publikums engasjement og entusiasme. Det gjør åpenbart også mange ledere. Et tydelig eksempel i så måte er kanskje en av våre mest kjente hotellkjedeiere? Når entusiasmen er på topp, er det lett å fremstå annerledes enn sitt daglige jeg. Og dette gjelder ikke bare ledere. Inspirasjonen kan gjøre de fleste av oss til skuespillere.

Pfeffer og Sutton trekker opp et interessant paradoks i sin bok. Sannheten er at ledelse ikke betyr så mye, men de fleste av oss ønsker kanskje å tro det likevel?

Hva er din erfaring med dette?