Partene i arbeidslivet: Konger uten land?

Av HR Norge red

Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Norsk Papirindustriarbeiderforbund, Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, Bekledningsarbeiderforbundet, Norsk Grafisk Forbund og Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet har gjort felles sak og samlet kreftene i det som nå heter Fellesforbundet. Med røtter tilbake til 1882 bærer de på en stolt historie. Samtidig sliter de med at bransjene de representerer i stor grad er på hell, at arbeidstakergruppene de representerer ikke er så dominerende i virksomhetene som de en gang var, og at de som forbund og sektor over tid er blitt lillebror i LO.

Næringsstrukturen i Norge har endret seg dramatisk de siste årene. Av de drøyt 2,5 millioner arbeidstakerne vi har i Norge, utgjør i dag industrien mindre enn 10 prosent med sine 240 000 arbeidstakere. Bygg og anlegg varierer med konjunkturene, men ligger i underkant av 20 000 sysselsatte.  Jordbrukssektoren er redusert med 330 000 personer de siste 60 årene, bekledningsarbeiderne er nesten utradert. Store aktører innen treforedling sliter og reduserer virksomheten i Norge. I takt med at Norge får en stadig høyere verdiskaping, utgjør de klassiske rekrutteringsgruppene for LO en stadig mindre andel innen den enkelte virksomhet. Fagarbeiderne står fortsatt sterkt innenfor industrien. Men i arbeidslivet totalt sett er andelen med universitets og høyskoleutdanning i dag nesten like høy som dem med videregående skole som høyeste avsluttede utdanningstrinn.

I underkant av 10 prosent av befolkningen mellom 18-67 år mottar uføreytelser. Det gjør at de som gruppe faktisk utgjør en nesten like stort antall som industriarbeidere i Norge.

Vi domineres stadig mer av tjenesteytende næring. I dag utgjør det i underkant av 80 prosent av den samlede sysselsettingen. Her bidrar ikke minst offentlig sektor sterkt og sysselsetter i dag tre av ti nordmenn. Særlig i Hedmark og fylkene fra Nordland og nordover har de offentlige arbeidsgivere fått en betydelig rolle.

Mange har et bilde av arbeidslivet som dominert av store virksomheter. Men norske medarbeidere i stor grad arbeider i små og mellomstore virksomheter. Mer enn 65 prosent av norske arbeidstakere arbeider i virksomheter med mindre enn 50 ansatte.  I følge SSB har faktisk Norge under 1000 virksomheter med mer enn 200 ansatte. Størrelsen på de store gjør imidlertid at de sysselsetter en av fem arbeidstakere her i landet.

Norske fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner står sterkt. Ikke minst bidrar tett kobling til myndighetene gjennom "trepartssamarbeidet" og stor grad av konstruktivt samarbeid med arbeidsgiversiden, til en innflytelse som strengt tatt er mye høyere enn det representativiteten skulle tilsi. I Norge er en av to arbeidstakere organisert.  Dette er langt lavere enn for eksempel Sverige og Danmark, hvor organisasjonsgraden ligger i underkant av 70 prosent. Det er en generell tendens at organisasjonsgraden i europeisk arbeidsliv er synkende. Den sterke posisjonen fagforeningene og arbeidsgiverorganisasjonene har i lønnsdannelsen og det politiske arbeidet i Norge er antakelig sterkt medvirkende til at organisasjonsgraden i Norge har sunket saktere enn i de aller fleste andre land. Det samme er at fagforeningstilknytning subsidieres gjennom fradragsmulighet på skatten. Almenngjøring av tariffavtaler må også forventes å ha stimulert til økt organisasjonstilknytning på arbeidsgiversiden så vel som arbeidstakersiden.

Fagforeningene står først og fremst sterkt i offentlig sektor. I privat sektor er det bare 38 prosent organiserte, mens offentlig sektor med sine 80 prosent har blitt den nye bastionen. Disse forskjellene kan antakelig i stor grad spores tilbake til omfangsbestemmelsene i tariffavtalene, hvor fagforeningene i offentlig sektor også forhandler på vegne av de uorganiserte. Dette er mindre utbredt i privat sektor.

Mens alle i offentlig sektor er dekket av en tariffavtale, er bare 52 prosent av de ansatte i privat sektor det samme. Det betyr at nesten halvparten av medarbeiderne i offentlig sektor selv fullt ut ivaretar egne interesser i forhold til arbeidsgiverne, uten de begrensninger og muligheter som ligger i å forhandle gjennom en tillitsvalgt.

Heltidsansatte har større tilbøyelighet til å organisere seg enn deltidsansatte, mens yngre medarbeidere i større grad enn deres eldre kolleger velger å være uorganisert. Den største andelen uorganiserte finner man i virksomheter med under 100 ansatte i privat tjenesteyting

Konkurransen om markedsandeler og medlemmenes gunst er hard, også i arbeidslivsmarkedet. Markedsandelene er under refordeling. Delvis kan dette spores tilbake til endringer i utdannings- og næringsstruktur. I privat sektor har Virke, tidligere HSH, vært en av vinnerne de siste år. På arbeidstakersiden har LO over tid fått en stadig mindre dominerende stilling og organiserer i dag under tretti prosent av norske arbeidstakere. Det skyldes ikke først og fremst nedgang i den totale organisasjonsgraden i Norge, men i større grad at andre hovedorganisasjoner – YS, Akademikerne og Unio – er etablert og har etter hvert fått en betydelig medlemsbase.

I dette landskapet er det frontfagene starter sine forhandlinger. De vet bedre enn de fleste at de lønnstilleggene som er mulig å bære for en virksomhet vil kunne representere undergangen for en annen. Norge er "annerledeslandet". De fleste andre land snakker om lønnsnedgang eller lønnsfrys. Høy produktivitet og sysselsetting i norsk arbeidsliv sliter med å demme opp for sterk norsk krone og særnorsk lønnsutvikling. Det er derfor grunn til å forvente relativt moderate krav. Til gjengjeld vil man antakelig få fokus på "solidariske" ordninger og "sosial dumping". Mange slike ordninger har det til felles at de virker proteksjonistiske. De skjermer fagforeninger og arbeidsgivere best mulig fra konkurranse fra utenlandske, så vel som uorganiserte virksomheter og arbeidstakere.  Det aller viktigste med frontfagene er imidlertid ikke den lønnsveksten som blir dem til del som er omfattet av disse forhandlingene. Det aller viktigste er at forhandlingsresultatet blir normgivende for alle dem som kommer etter, ikke minst offentlig sektor. Riksmeklingsmannen har velutviklet praksis for å lande alle senere konflikter tett på det som har blitt frontfagene til del, og bruken av tvungen lønnsnemnd og Rikslønnsnemndas avgjørelser støtter opp under det samme. På denne måten har frontfagene en langt større innflytelse på lønnsdannelsen enn hva størrelsen og representativiteten skulle tilsi.

Mange vil hevde at det representerer et demokratisk problem og har selvsagt rett i det. Andre vil, med samme rett, påpeke at ordningen bidrar til å sikre en viss grad av hva Yngve Haagensen kalte "kollektiv fornuft". Offentlig sektor er blitt stor, finansieres av en rik stat samtidig som den i stor grad mangler de lønnsmessige korrektivene som ligger i å være konkurranseutsatt.  Samtidig kryper den registrerte arbeidsledigheten stadig nedover. Mange arbeidsgivere har fortsatt stor lønnsevne og desperat behov for arbeidskraft. Da kan jakten lett bli dyr. I en slik situasjon vil jobbfest og overheng måtte vike plass for opprydding og hangover. Kanskje det da likevel har en verdi at kongene fremdeles har en viss innflytelse; selv om landet i stadig større grad er gitt til andre?

Kilder: Stortingsmelding 29 2010/11
www.ssb.no